En MC-historie.

Klikk for større bilde
Høy stemning etter turen
ned fra Vøringsfossen.
En langhelg i året tar gjengen seg tid og råd til å kjøre 130-140 mil, bo på hotell, spise godt og konsumere rikelig med brunt. Siden de fleste har kjent hverandre minst 15 år, så kan vi slenge med leppa uten å bekymre oss.

Historien foregår på den andre dagen av årets guttetur. På formiddagen hadde vi kjørt fra Ål i Hallingdal og opp over Hardangervidda. Dagen før hadde det vært snøstorm, men i dag var det strålende vær. Vindstille, gnistrende blå himmel og tørt på veien. Temperaturmåleren på VFR'en viste riktignok bare 3-4 grader, og det lå nysnø på vidda da vi stoppet ved Dyranut for å varme fingrene og få oss en kaffekopp. Men det må en regne med i 1230 meters høyde i juni. Vi dro videre nedover til Vøringsfossen, og kjente kriblingen i knehasene når en lener seg ut og kikker ned i juvet.

Så la vi turen videre ned over mot fergen over mot Voss, og opplevde hvor utrolig mørke tunnelene på vestlandet er når man kommer fra det skarpe sommerlyset og inn i bekmørket - iført sotet visir og solbriller. Så ut i solen igjen, med et nytt vakkert prospektkort foran oss etter hver tunnel. På anbefaling fra noen kjente hadde turen gått via Ulvik og via Voss før vi på ettermiddagen ankom fergeleiet på Brimnes.

Jeg var blant de første som kjørte av fergen, og fikk grønt lys på riksvei 13 mot Odda. Halve gjengen kom seg over på grønt, men jeg så i speilet at resten ble stående på rødt, så jeg svingte inn på en lomme litt lenger borte.

Førstemann i andre pulje oppfatter nok ikke at vi venter på ham lengre borte, for han svinger ut i krysset, retter opp og vrir til på rulla. Det er mye pulver i en GSX-R750, den blir fort litt lett i fronten når 135 hester tar tak og nåla jager mot rødfeltet. Forhjulet har derfor minimal kontakt med veien i det øyeblikket han hever blikket fra turtelleren og oppdager at vi andre står og venter på ham bare 30 meter lenger borte. Dermed hiver han inn forbremsen. Gaffelen rekker ikke engang å komprimere seg før styret tverrer, sykkelen vipper opp hekken og spytter føreren rett på trynet i asfalten. Det er ikke rare farten, kanskje 50 kilometer i timen, så han deiser i en "hode-skulder-kne-og-tå" øvelse, og sklir bortover på ryggen et stykke. Greit nok.

Men sykkelen kjører sitt eget stuntprogram. Etter tverringen av forhjulet tar den en hel 360 graders snaproll til venstre før den denger venstresiden i asfalten. På returen (eller "spretten", hvis man kan tenke seg en MC sprette) snurrer ytterligere 180 grader rundt og treffer fortauskanten med kåpen først. Kanten knuser kåpeglasset og instrumentene, river av bremsesylinder med håndtak og trykker inn tanken så den sprekker. I en sky av bensin spretter den lekre Suzukien opp fra fortauskanten og tar av som en sprettball. I en drøy meters høyde på vei oppover treffer den et skilt, og får dermed lagt inn et ekstra C-moment med skru som gjør at den reiser seg på høykant og slår hjul bortover. Frontlykt, forhjul, bakpart, baklykt og solosal, her går det unna så glass og plast spruter. Som en siste avslutning lander den fjellstøtt på det nye Yoshimura eksosanlegget.

Jeg får med meg en god del av dette i speilet, der jeg først blir oppmerksom på en blå og hvit sykkel høyt oppe i luften og opp-ned. Uten fører. Synet er så uventet at det ikke registreres på harddisken, så jeg lar motoren gå på tomgang mens sansene fordøyer synet. Etter hvert kommer hjernen til at nei, sannsynligvis kan han ikke kjøre videre.

Som i en filmscene fra Mi:2 er eieren raskt oppe og løper mot sykkelen. Så stopper han, tar et par raske skritt til, stopper på nytt og tar hendene til hjelmen.

Vantro går vi andre og peller deler i noen minutter mens vi virrer med hue alle mann. Ingen sier et ord. Sykkelen er død, ingen tvil om det. Totalt knust. Bensinen renner utover. Endelig får vi satt hodene i gir, får den opp på støtta og slår av tenningen.

Så kommer spørsmålene som en foss:

"Hva var det som skjedde?"
"Hva f... er det du driver med?"
"Låste du hjulet?"

"Er du like hel?" Jeg klarer heldigvis å spørre om det først.

Med fjernt blikk ser han på seg selv. Noen skrammer på dress og hansker, hjelmen har vært nedi.

"Ja jeg har det bra - tror jeg".

Han ser rundt seg, på oss, på sykkelen, og registrerer at på ferga bare 70 meter unna står det passasjerer og mannskap tett i tett langs rekka og bivåner denne real time underholdningen. I mens hagler spørsmålene og teoriene flommer.

"Men hold kjeft da, for pokker! Jeg vet vel for f... ikke hva som skjedde! Irritert slenger han hjelmen i bakken, går bort til vannkanten, setter seg på en stein og ser utover.

Vi andre holder krigsråd: Hva gjør vi nå? Det er sent på ettermiddagen og vi har 25 mil igjen til hotellet i Morgedal. Skal han dra med sykkelen tilbake til Voss, eller være med videre? Skal han være med og hvem kan ta bagasjen? Hvem tar han bakpå ? Hva med sykkelen, den står fortsatt på midtrabatten? Jeg får tak i Viking på mobilen, får arrangert med henting, men det tar 2 timer før bilen kan være der.

Etter en stund går jeg bort og orienterer vår uheldige venn.

"Er du fortsatt hel?" Jo, han var da det.

"Du - nå jeg har ringt Falken og de er på vei for å hente restene. Vil du låse sykkelen?" Han ser på meg med blikket langt borte, før han skjønner hva jeg sier.

"Er helt dust eller? Kommer ingen vei med den der leng.. " Han stopper opp ser rundt seg, og oppdager at gutta står et stykke bortenfor og ser forventningsfullt på oss.

"Jo, du forresten, vi fant en eneste ting som ikke var knust. Det kunne kanskje komme godt med på neste sykkel... Eller som et minne fra turen kanskje?" Jeg overrekker et uskadet blinklys, med glass, ledningstilkobling og det hele.

Da skjønner han at jeg er rød i trynet og har tårer i øynene fordi jeg holder på å le meg i hjel, og ikke fordi jeg synes synd på ham. Så står vi og hyler av latter alle mann.

Ti minutter senere har vi fordelt bagasjen hans og sagt i fra til Viking, som stusser litt over at vi drar fra en 1999 modell med nøkkelen i tenningen. Han skjønte det nok etter hvert.

Den uheldige får rikelig tid til å tenke gjennom hva som har skjedd, der han sitter bakpå i 25 mil, langs med den vakre Sørfjorden, opp Røldal, over Haukelifjell og ned til Morgedal. Stemningen er høy i baren den kvelden, og det hagler med vitser. "Stuntpiloten " (som han raskt blir døpt) har gitt opp alle forsøk på bortforklaringer og lar godmodig det fleste vitsene gå på sin bekostning. Hendelsen har satt preg på oss, vi er lettet over at alle fortsatt er med.

Og moralen i historien?

For det første:
Sykkelen din har sine begrensninger. Uansett hvor mye erfaring du har, så biter den om du ikke er oppmerksom...

For det andre: Jo lengre man kjører, jo bedre smaker det med en øl etterpå.


<< tilbake