Klikk for større bilde
Vålerbanen 2000.
Peter er medlem av en klubb i Lommedalen i Bærum. De kaller seg "Pocket Eagles" og er en fredelig gjeng med en grei blanding av RR og Touring folk fra 25-55. Det finnes nemlig klubber som ikke kjører Harley og der du heller ikke trenger ring i nesa. Mye damer er det og. Harald Falck heter klubbens innpisker til banekjøring, han hadde planlagt en pinsetur med 8-10 stykker til Nürnburgring, og ville dette året ha banetrening før de dro. På Tysklands turen i 99 hadde det nemlig gått så plasten sprutet. Harald mente optimistisk at dette hadde med dårlig trening å gjøre, og ikke for høy fart.

Han allierte seg med Stein Rømmerud (redaktør i Bike) og Rolf Kåre Valderhaug (6-dobbel NM mester), og leide Vålerbanen 5 timer på ettermiddagen den 18. mai. Peter var så heldig å få invitasjon til å være med på dette, og han dro med seg Røeden og Petterøe på moroa. Latterlig billig var det også.

Som de sedate gamlinger vi er tenker vi ofte på at det kan begynne å regne, og værmeldingen var utrygg. Røeden fikk lånt en henger som han - ved hjelp av øyemål - var sikker på var stor nok for tre sykler. Har du prøvd å kjøre en 220 kilos sykkel opp i 80 cm høyde på en tynn planke ? Bare å gi gass det, i følge Røeden. Da Petterøe kom på morgenen for å få sin sofa opp på hengeren sto det 2 sykler der allerede. Det tok oss over en time å få siste MC på plass, så vi kunne stille oss i køen sammen med de andre bilene. Så satt vi der med hjertet i halsen i to timer og så mer bakover enn forover, og stoppet hvert kvarter for å sjekke stroppene. Ikke kom det en regndråpe heller. Siste gang vi gjør det der, bilhenger er tingen!

På banen startet vi i klasserom med et par timers teori om hva som gjør at en sykkel svinger. Ha, du tror du vet det? Tenk på nytt! Mye interessant teori, mange praktiske godbiter som vi i vårt enfold aldri hadde tenkt på. Skal heller ikke legge skjul på at instruktørene hadde naturlig autoritet i kraft av sine meritter, det var liksom ikke noe vits å stille spørsmål ved om de kunne sine saker. Så ble vi delt inn i grupper og fikk hver vår instruktør som skulle dra oss med rundt på øvelser på banen.

Først noen runder på den forlengede Vålerbanen. For de av oss som er vant til Rudskogen i Østfold, så er den er veldig forskjellig. For det første er asfalten bredere og jevnere, for det andre er den mye lenger og ikke så hektisk. Farten derfor mye høyere om man kjører for fullt. Men det gjorde ikke vi, for det var en helt klar forutsetning for arrangementet: Vi skulle gjennomføre uten at noen gikk i bakken.

Første øvelse var bremsing rett frem, med briefing om sittestilling, forankring, blikkpunkt og bremseteknikk. Vi var gjennom øvelsen en 6-8 ganger med bremsing fra 50-90 km/t, før instruktøren var fornøyd, det vil si at vi skulle stoppe på 12 meter fra 50 og 40 meter fra 90. Eller der omkring. Her var det flere som ble overrasket over hvor mye sikrere de ble på bremsing fra det første, spede forsøket og til det siste, der bakhjulet hang i lufta i siste del av øvelsen.

Neste øvelse var kontrastyring, eller pushteknikk, dvs kjeglekjøring med bare en hånd på styret. Meget interessant. Så hadde vi en intro til banekjøring, der Rolf Kåre viste hvordan du kjører i sving, med oss som tilskuere og Stein som kommentator på innerbanen i depotsvingen. Innbremsing og nedgiring, sittestilling, benplassering, to fingre på brems og clutch, kneet plantet i asfalten Man får liksom et klarere bilde av teknikken når man får den på 3 meters hold. At han i tillegg kjørte med Suzuki’s helt nye GSX-R-750 på 168 kilo og 142 hester gjorde sant å si ikke opplevelsen dårligere.

Så var det vår tur, i adskillig roligere tempo. Sporvalg, sporvalg, sporvalg. Det var det som var hovedsaken å drille også. Litt friskere tempo ble det etter hvert, men langt unna kneskrap. Men når en får kjøre uten å måtte ta hensyn til tusen andre faktorer - som du må i trafikken - så blir det tid til å konse på det å kjøre sykkel, og bare det. Du lærer mye, rett og slett. Etter en times tid var det foredrag om oppsett av dempere og fjæring. Mye nyttig der også, med hovedregel at det er lov å skru på sykkelen, det er ikke sikkert at den er riktig innstilt fra forrige eier, eller at fabrikkinnstillingen er rett for deg. En time til på banen, en og annen fothviler begynte og skrape, i alle fall på de syklene med dårligst bakkeklaring. Så var det på tide å gi seg. En kort oppsummering fra instruktørene, så var det tid for hjemvei.

Været hadde etter hvert blitt både varmt og pent, og Peter og Petterøe fant ut at de helst ikke ville bruke nok en time på å stue sykler på hengeren. Så Røeden fikk lov å kjøre bil og henger hjemover mens vi andre dro på MC-tur på noen fine omveier vi fant.

Og alle var enige om at det var en fin tur!

De som var med :
Peter
Røeden
Petterøe


<< tilbake