Klikk for større bilde
Jeg hadde 243 på sletta da han kom forbi som en rød torpedo
Klikk for større bilde
To gryteskrubber og en mellanøl = Tyst Ducati
En MC-historie.
Av Peter.

Ducatikurset på Anderstorp var reservert for folk med mange penger og røde sykler med grom lyd. I slikt selskap er bunndrag det eneste draget som teller, karbonfiber er like dagligdags som leverpostei, og det florerer med Ducatilogoer. På hjelmer, skinndresser, caps, skjorter, undertøy og en og annen kroppsdel.

”Men hva i all verden er dette,” tenker du vel nå, ”han kjører da ikke Ducati?” Helt korrekt. Men en e-post fra kurslederen varslet om rimelige restplasser, uansett sykkeltype. Fristelsen ble for stor, jeg tok sjansen på å stille med min nye Fireblade, en sykkel som - i dette selskapet - vekker omtrent like mye oppsikt som en hvetebolle. Og det en uten rosiner...

I løpet av kurskvelden på hotellet ble vi varslet om at baneledelsen var blitt ”ugrei” med lyden, og at alle uorginale eksosanlegg ville bli utsatt for ”måling”. Grensen kjente ingen, men han som målte var visstnok ”streng”. Pokker. Nå hadde jeg trøbbel. For jeg hadde med henger, depotstøtte, verktøykasse, kjedespray, ekstra bensinkanne, dekk, campingstoler og bord. You name it, I had it. Det eneste jeg ikke hadde med var den originale støvsugeren. For på sykkelen stod min tøffe Akrapovic karbonpotte, mens støvsugeren stod gjenglemt i garasjen hjemme, drøyt 7 timers kjøring unna. Hver vei. Karbonpotta skulle riktignok være en gategodkjent modell, jeg hadde selv målt den til 93 dB, det er svært lavt og under mange standardanlegg. Men ugreie svensker kan ingen argumentere med.

Den natten våknet jeg med bankende hjerte og mine egne tåpelige unnskyldninger surrende i hodet. Min kamerat på Ducati 996 kunne i det minste si at han ikke engang hadde potter med anstendig lyd. Med italiensk logikk kom hans sykkel originalt (og mot ekstra kostnad) med uoriginalt anlegg. Han hadde ringt importøren (som arrangerte kurset) på forhånd og spurt om det holdt å putte de vanlige proppene i pottene, eller om han måtte kjøpe et originalanlegg. "Jeg tar sjansen på å bruke karbonpotter," var svaret han fikk. Det 996 ikke visste var at importøren hadde med et ekstra originalanlegg i tilfelle det ikke gikk bra. For det gikk jo ikke bra. Langt i fra.

For ”Mätarkillen”, som vi straks døpte lydmannen, hadde en negativ innstilling. Til motorsykler, til karbonpotter og sannsynligvis til livet. På lydtesten plasserte han derfor lydmåleren inni potta, og ba om langt flere omdreininger en det som stod i vognkortet. Slik hadde han en garanti for at den ene Ducatien etter den andre sprengte hans hemmelige grense. Så skred han med velbehag rundt og noterte på sin svarteliste nummeret på sykkelen som ikke skulle få kjøre på hans bane. Min kamerat på 996 var intet unntak, han hadde jo knapt tatt i gasshåndtaket før han var ute av skalaen. Hans høylytte innvendinger om feil avstand, feil vinkel og feil turtall klassifiserte ham som trøbbelmaker og ble feid bort med et hissig ”vekk, vekk” med hånden.

”Omtrent slik vifter man bort en flue,” slo det meg der jeg stod og ventet, aller sist i køen på lydtesten. Det var absolutt ingen før meg som hadde klart seg. Så hjertet stod helt på tvers i halsen. Den klare følelsen av ”så nær, og likevel så fjernt” var ubehagelig lik den virkelighet jeg hadde opplevd i oppveksten. For eksempel de første gangene vi skulle snike oss inn på kino på en James Bond film, hadde fått kjøpt billett, men ble likevel stoppet av vakta. Eller senere, i tenårene, da man opplevde damer som plutselig ombestemte seg, selv om man hadde "billett".

Da min tur kom, hevet lydmannen seierssikkert hånden for å feie meg ut i fortapelsen. Så stusset han, for måleren viste en verdi han ikke kunne tro. To tester måtte jeg kjøre før han kunne fastslå at jeg faktisk var under grensen og han måtte gi meg et vantro ”OK, du er under”. Det var omtrent som om å få ja i begge mine ovenstående eksempler.

Mens vi andre kjørte ut på banen, sto min 996 kjørende kompis på sidelinjen og betraktet mätarkillen med mord i blikket. 5.000 ckroner var investert i kurs, hotell, henger og reise. Etter stalltips fra noen av de andre dro han bort på ICA, og kjøpte et par gryteskrubber i metall som han stappet inn i pottene. Så klippet han en boks med Pripps Blå Mellanøl i to, punsjet noen hull i enden på hver halvdel, tredde en på hver potte og surret godt fast med ståltråd. Det må være den stilleste Ducati som noensinne er startet opp. Sidedekslene på kåpa bulet formelig utover av innestengt lyd hver gang han ga gass.

”Nää, sådär får man inte göra,” sa mätarkillen, ”Inte mäter jag den där.” ”Men hør nå her, det er jo nesten ikke lyd i det hele tatt, og jeg har jo tross alt betalt en formue for å kjøre her,” sa 996 fortvilet. Til svar smalt døren til kontoret hans igjen.

I ren desperasjon begynte han å banke hodet mot en stolpe i depoet. Det var jo en mikroskopisk mulighet for at det hele var faktisk bare var et mareritt, og at han ville våkne i sengen på hotellet. Så trillet heldigvis en av de andre deltagerne inn i depotet med gåen clutch, og forbarmet seg over min kamerat før han falt bevisstløs om. Ølboksene ble klippet av og gryteskrubbene gravd ut. Et sett lange stålrør byttet sykkel og ble banket fast med gummiklubbe i hekken på Ducatien. Da 3-4 temmelig hissige nordmenn konfronterte lydmannen med at et anlegg han hadde godkjent på en sykkel nok også måtte godkjennes på en annen, måtte han bøye seg for overmakten. I ettertid fikk jeg vite at 996 både vurderte om han skulle banke opp mätarkillen, rappe sykkelen til importøren og stappe videokameraet mitt ned i halsen på meg. Jeg hadde nemlig tatt frem kameraet for å forevige den ampre stemningen.

Da Ducatien sent på ettermiddagen kom seg på banen var eieren så full av aggresjon at gasswiren hadde røket om han hadde vridd hardere på rulla. Mitt speedometer viste faktisk 243 på sletta da han forsvant forbi som en rød torpedo.

Men historien stopper ikke der.

Allerede i august var vi tilbake, og jeg hadde fortsatt karbonpotta på. Med god samvittighet, den var jo godkjent. Men tror du ikke den jævelen kom gående på nytt med svartelisten sin. Du kunne se på ham at det var en dag med dårlig fangst, bare originalanlegg å se overalt. Men så sannelig, der øynet han noen svarte karbonfiber på en sykkel med norske skilter! Som en parkometervakt med ferten av en borttauing la han inn høygiret bortover mot meg.

”Den där får du inte köra med”, kommer det. Ikke noe hei der i gården.
”Du målte den her i juni”, svarer jeg, ”bare 93 dB, godt under din egen 95 grense.”
”Du får inte kjøra med den där,” gjentar han og skyter haken frem.
”Men herregud,” svarer jeg, ”Sjekk lista din fra juni, jeg var den eneste du godkjente.”
”Du får INTE köra !” En rødlig teint sprer seg opp fra skjortekragen.
”Har du funnet opp en ny grense igjen nå eller?” Jeg kan ikke dy meg for å slenge med leppa.
”Du får nog åka hem, du,” sier han, og skriver ned nummeret mitt på svartelisten.
”Nei, jeg får vel heller sette på dammsugaren,” svarer er jeg nøytralt.
”Har du med originalet?” spør han vantro og plutselig illrød i trynet.
Jeg nikker bekreftende.

Det koker i skallen på ham og de små grå jobber intenst. Øyensynlig leter han i sitt eget helt private reglement etter en mulighet til å vise bort en som har snytt ham for en bortvisning. Så stryker han sykkelen fra svartelisten og tramper av sted uten et ord. Dritten.

Så kan man jo reflektere litt over hvorfor man egentlig bryr seg med å skifte potte på en moderne sportssykkel. Hvorfor utsetter vi oss frivillig oss for slike rabiate lydmålere eller for den saks skyld nidkjære politifolk? Hvorfor tar vi sjansen på bortvisning fra baner, eller i de mest ekstreme tilfeller til og med avklipte skilter?

Hvorfor er det egenlig så viktig med en vakker sort oval karbonpotte på en sort Fireblade? Hvorfor kjøre Harleygutta med strake rør? Det er jo kjemisk fritt for fornuft! Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Hvem har sagt at MC har noe som helst med fornuft å gjøre?


<< tilbake