Klikk for større bilde
Skybikers 2000.
Klikk for større bilde
Ved fergeleiet.
Klikk for større bilde
Foss.
Klikk for større bilde
ZZR1.
Klikk for større bilde
Crash.
Klikk for større bilde
Crash.
Klikk for større bilde
Tape.
Klikk for større bilde
Vidda.
Været er lunefullt i juni i Norge. I dagene før Skybikers 2000 bet jeg negler i angst for at hele opplegget skulle snø bort, så elendig var det. Vårt turopplegg var utvidet til 3 dager med start fredag, antallet deltagere var øket til 9, så det sto mer på spill enn noen gang. Planen var å kjøre over Valdresflya, en tur jeg har lest om, men aldri fått gjennomført. På torsdagskvelden var det dessverre reportasje fra Dagsrevyen med kolonnekjøring og stengte fjelloverganger.
Vi måtte derfor legge om ruten.


Dag 1:
Fredag morgen startet vi fra Haslum klokken 10, og kjørte RV245 via Jevnaker og langs Randsfjorden til Dokka. Her forsøkte vi en ny variant med å sende ut speider først. Henning ble sendt noen minutter i forveien på "Bikkja", han skulle rapportere pr mobil til Peter dersom han så noe "uventet". Når Peter hørte mobilen visste han at det var fare på ferde, og skulle redusere tempoet til lovlig hastighet. Dette gikk veldig bra, og vi forserte lengden på Randsfjorden i aktivt tempo. Da vi kom frem til avtalt sted spurte imidlertid Henning om hvorfor vi ikke hadde svart på hans oppringning, han ville advare om noen sauer som lå midt i veien. Peter svarte da at det selvfølgelig var umulig å høre mobilen inne i hjelmen med Hondan på 10.000 omdreininger eller der omkring. Så den delen av opplegget var en fiasko. Vi må prøve en annen vri på dette til neste år...

Etter en kort lunsj på Dokka kjørte vi mot Lillehammer. På grunn av snøen måtte løypa over Valdresflya avlyses, og vi la isteden veien over fjellet fra Lillehammer til Fagernes. At ruta var knapt synlig på kartet la vi liten vekt på. Det var flott og svingete vei de første 20 kilometerne, men så ble det verre. Grusvei, dvs. nyskrapet, saltet, våt, sleip og løs grusvei!

Vi regnet optimistisk med at dette bare varte noen kilometer, så vi fortsatte. Men grusveien fortsatte mil etter mil, den. Naturlig nok ble det Trond med sin BMW som tok teten, sannsynligvis for å vise hvor totalt overlegen en Schnellpanzerabenteuerwagen er i forhold til en japansk plastrakett. Og at vi hadde trøbbel med å holde følge var ikke så rart, for RR-sykler med 180 bakdekk er noe dritt på grus, noe Trond påpekte ca hundre ganger senere på kvelden. Etter hvert slapp krampen i hendene likevel, vi kunne slappe litt av da vi fant ut at det ikke var overhengende fare for velt hele tiden, selv om sykkelen kjentes litt "løs i fisken". Det gjaldt å kjøre jevnt.

Etter 6 mil på grus kom vi endelig over på asfalt og ned til Leira, der det var ny stopp for å strekke bena, før turen gikk over til Gol på "Norges beste MC-vei". RV51 over Golsfjellet er 5 mil med helt fenomenal vei, med jevn, fin asfalt og skilt der det står "svingete vei neste 8 km". Resultatet var fullt nedbrekk og høy stemning på alle sykler. Vel fremme på Ål ble organisator Peter satt på en skikkelig prøve, for på tross av skriftlig avtale var vår rombestilling likevel ikke registrert!

Her var gode råd dyre! "Brunt, Brunt, Brunt Syndromet" (klaging, syting, tørre ganer, kjørevegring) hadde allerede satt inn for fullt, og gutta kunne knapt stå på bena. Bare tanken på å måtte vente, eller enda verre måtte leie oss inn på forskjellige hytter rundt i bygda -der det eventuelt ikke var servering - gjorde selvfølgelig at reiselederen fikk pepper så det holdt. Men heldigvis fikk vi leid to familierom lenger oppe i bygda, noe som viste seg å være helt topp.

Badstue m/brunt og svømmebasseng løste opp krampen etter gruskjøringen, og som vanlig steg stemningen til uante høyder i baren. To busslaster med franske pensjonister så rart på oss, og et par 70-årige berter med glimt i øyet prøvde å legge an på Jan Arild. Han pleier jo å si at han er 67 når folk spør. Vi tror han kom seg klar.


Dag 2
Det viste seg at den tøffe Skybikers-gjengen var noen jævla jålebukker, for et forslag om å kjøre syklene innom Esso'n på Ål for å vaske av søla fra fjellturen dagen før fikk full oppslutning. I totalt knallvær kjørte vi så oppover RV7, forbi Geilo og opp på Hardangervidda. Tempen sank til bare 3-4 grader, så vi stoppet på Dyranut for å varme fingrene. Vi fant da ut hvorfor BMW har sylinderne ut på siden, fordi det var plass til mange par hansker til oppvarming der. Fra da av kaller vi de bare radiatorer. En stopp til ved Vøringsfossen på veien ned fra vidda. Der er rart med det, høye stup har ekstra tiltrekning på fallskjermhoppere, det skal ikke rare høyden til før man ser etter utsprangspunkt og landingsplass.

Så gikk turen ned mot fergeleiet ved Brimnes, med tunneller så mørke at det var som å kjøre inn i en sekk, syklene både foran og bak vinglet vilt der folk sleit av seg solbriller og fikk opp mørke visirer. At tunnellene i tillegg svinger kraftig, gjorde det hele ekstra spennende.

I blikkstille vær ventet vi et kvarters tid på fergen, kom oss over fjorden og kjørte via Ulvik. Så oppover en skikkelig humpete serpentinervei, så smal at du bruker hele veien når du kjører sykkel. Og så kommer det plutselig en turistbuss i mot. Fytterakkern! En times tid senere kom vi til Voss, der hoppingen skulle være i full gang. Vår entré på hoppfeltet var minneverdig: 8 sykler i bredden som feide over taksebane, rullebane og pakkeplass før vi svingte opp foran klubbhuset. Tøffere enn toget! HL kom trampende for å skjelle ut disse idiotene, som plutselig ikke var idioter lenger når vi fikk av oss hjelmene og de kjente oss igjen. Rart med det der, i grunn.

Etter en times stopp og lunsj på klubbhuset var det på'n igjen. Vi ble litt forsinket da Morgan skulle ned til Voss og fylle bensin og ikke fikk kredittkortet sitt til å virke. Så tilbake til fergen og over til Brimnes. Kanskje var det pga. forsinkelsen på Voss at Morgan heiv på så mye pulver da vi kom i land. I alle fall ble det et minneverdig stuntshow. (Les hele historien i "ved fergeleiet"). Hele seansen tok bare 3 sekunder, oppryddingen 10 minutter, og motivering av Morgan til å bli med videre en halvtime under mottoet "the show must go on". Vi tilkalte Viking, og satte fra oss sykkelen med nøkkelen i tenningen. Morgan fikk kjøre bakpå Trond, og vi fortsatte rolig nedover langs Sørfjorden og mot Odda. En fotosession ved fossen, og vi fortsatte videre opp Haukelifjell. Flere tunneller og flott vei, med fine svinger og lite trafikk både oppover og nedover.

Mens de andre fylte bensin, ga Jan Arild og Peter jernet mot Morgedal. En Ducati 888 og en VFR800 går helt likt. Vi svingte opp foran hotellet, og parkerte ved siden av en diger Harley som stod der. Da ettervirkningene av adrenalinrushet begynte å gi seg oppdaget vi at det var Lidi som stod der. Han kommet fra Kristiansand for å hilse på oss den kvelden. Da de andre kom satt vi i solskinnet og pumpet på øl nummer to, noe som jo var målet med å kjøre i forveien. Kvelden går jo fort. Vitsene haglet jo med en gang selvfølgelig, men Lidi lo liksom ikke som i gamle dager. Han hadde nemlig kjørt ut med Harley'en i en sving og stuket et par ribbein.

Gode råd var dyre! Henning - som er scenetekniker av profesjon og dessuten kjørte et vrak av en sykkel - hadde med seg ducttape i flere farger. "Det er ikke den ting man ikke fikser med god tape", pleier han å si. Lidi ble derfor plassert på en stol og surret forsvarlig rundt kassa med tape. Svart tape for å matche svart t-skjorte. Så var han god som ny igjen.

En busslast med tyske pensjonister hadde litt trøbbel med våre kommentarer til VM-kampen mellom Tyskland og en eller annen, så vi fikk eget møterom der vi fikk med oss noe av kampen. Når Johan og Lidi'n møtes blir det alltid snakk om "brett". Brett med øl, brett med gammeldansk, brett med dit og brett med datt. Det ble fryktelig sent. Det ble faktisk så sent at det ble inngått noen helt usannsynlige veddemål. Blant annet skulle Petterøe ved første anledning "kjøre fletta av den derre slække italienerkassa" til Røeden, og "dra på bakhjulet forbi på langsletta på Rudskogen". Her skal vi huske på at Petterøe kjører "sofa på to hjul" (ref historie "Om testførere og oss vanlige dødelige") og Røeden har den hotteste italiener som var å få kjøpt i 1993. Nå ja, vi har ikke sett resultatet av veddemålet ennå, med jeg regner med at vi får en avgjørelse i løpet av årets sesong.


Dag 3
Vi våknet til en overskyet dag med lit småyr i luften. Mens vi ventet på at alkoholen skulle forlate skrotten ble det tid til en lengre frokost på hotellet. Heldigvis ga regnet seg og det tørket fint opp før vi kom oss av gårde. Morgan ble sittende bak på Peter denne dagen. Litt velete ble kjøreegenskapene på VFR'en ved nedlegg i sving, men det var ikke før Peter kom hjem at det ble konstatert at lufttrykket bak var 19 pund i stedet for korrekte 36, og at dekket da var blitt helt utslitt.

Telemark er full av gode MC-veier. Men i år var det også mye dårlig asfalt. Bikkja til Henning begynte å vise tenner, under akselerasjon på andre gir i oppoverbakke fikk han et par "tankslappers" som var helt sinnssyke. Styret spant frem og tilbake som besatt, og sykkelen ristet seg som en Golden Retriever etter et bad. Resultatet var at Johan, som lå bak og hadde lagt på mye pulver, traff ham bakfra og klinte sidespeilet i toppboksen hans. Som følge av Johans velkjente temperament fikk Henning selvfølgelig så øra hang ved første stopp. Det roet seg imidlertid da Henning fikk forklart at "det ikke var han som kjørte sånn, det var bikkja". Deretter kjørte han bakerst...

Morgan ble sluppet av på Skien togstasjon, før vi svingte oppom Geiteryggen Flyplass for å hilse på hopperne der. Så bar det videre mot Andebu i stadig finere vær og bedre vei. På Andebu satte Røeden nesa mot Tønsberg, og vi andre brukte midtfila til Oslo før vi spredde oss. Skybikers 2000 var over , Tripptelleren viste 1420 km, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

De som var med:
Peter
Petterøe
Läderlappen
Algos
Morgan
Henning
Stein
Trond Scnellpanzer
Lidi


<< tilbake