Klikk for større bilde
Lunsjrast på Dokka,
etter spyling av drittsykkel.
Klikk for større bilde
Og der satt vi og så på 
alle syklene kjøre av sted..
Klikk for større bilde
Mens vi ventet på at 
alkoholen forlot kroppen...
Røeden, Peter og Petterøe hadde snakket om å komme seg på langtur i et par år, og hadde endelig fått ut fingeren. Vi startet pent og forsiktig med en todagers tur som gikk av stabelen i juni.

Peter og Petterøe hadde akkurat byttet inn sine gamle Caterpillar 1100 modeller i helt identiske, sorte og fabrikknye Suzuki GSX750F. Disse var knapt nok innkjørt før turen startet. Røeden hadde året før kjøpt seg en eldre (94) småsliten Ducati 888 med fin lyd og høy pris. Vi håpet at den skulle holde hele turen gjennom..

På avtalt avreisetidspunkt stod riktignok Røeden og Petterøe under en bro på E18 for å unngå en regnbyge. Pingler! Peter hadde tidligere samme morgen konstatert at "solen sprutet i bakken", og satt smådeppet i garasjen mens han festet bagasjen og fant frem regntøyet. Ikke beste start på første Skybikers med andre ord.

Heldigvis tørket det opp før avreisen, og turen gikk via Jevnaker og opp på vestsiden av Randsfjorden. Dette er en svingete og oversiktlig strekning på 9 mil, stort sett 80, men avbrutt av en og annen 50 sone med gårdstun og sauer i veien. Den innbyr altså til å la syklene strekke ut en smule, samtidig som man på passe sporvalget for å se lengst mulig fremover. I et av skogholtene fikk Peter inn en fulltreffer: En trost traff rett i kassa i 110. Gutta bak så bare en sky av fjær og gørr, og en Suzuki som vinglet vilt bortover. Både den nye Gore-Tex jakka og den nye sykkelen var oversprøytet med blod og dritt, så en skulle tro det var en kalkun som var truffet. Petterøe kastet et blikk på griseriet og uttalte med sin vanlige treffsikkerhet: "Er dette for drittsykkel ’a ?"

Vi stoppet på Otta for å spyle sjåfør og sykkel, inntok en bedre lunsj, og dro videre mot Leira der RV 51 tar av mot Gol. Dette lille veistykket på 5 mil hadde Peter lest om i MC-avisa der de kåret det til ”Norges beste MC-vei”. Tørt og fint var det, og fullt nedbrekk og høy stemning ble det. Vi hadde kjørt mellom regn og sluddbyger (!) hele dagen uten å bli våte, men nå var det slutt. En sluddbyge traff oss midt i trynet da vi kom opp på Golsfjellet i 8-900 meters høyde, og temperaturen sank mot 0 og sluddet la seg på veibanen. Ducati’n sakket merkbart etter, farten datt vel til under 50, og grunnen til dette skulle vise seg senere på turen. På veien ned fra fjellet ga heldigvis regnet seg, og det tørket opp innen vi var kommet til Gol.

Den siste biten mot Ål gikk kjapt unna, og vi tråklet oss oppover fjellsiden til Hove Fjellgard, populært kjent som ”MC-Hotellet”. Ikke uten grunn, for det stod nok 30 sykler på tunet da vi svingte inn gjennom grinda. Vi fikk et 4-mannsrom med svært enkel standard, blant annet hadde vasken så stort hull i bånn at du kunne tre hjelmen gjennom. Praktisk. Menyen var variert og fin, du kunne velge mellom grillmat eller grillmat og øl eller øl. Billig var det også. Den kvelden var stemningen høy, vi snakket om det som opptar Skybikers, dvs sykler, hopping, pudler, brunt, sykler, hopping, osv., osv.

Søndagen opprant blå, blikkstille og varm. Kaffen kunne vi ta utendørs i skjorteermene mens vi nøt utsikten, og ventet på at alkoholen skulle forlate oss. Der satt vi og så på at alle syklene kjørte og kom aller sist av sted. På den fine RV 7 mot Geilo fikk Peter prøve Ducati’n. Han kjørte 2 kilometer og 4 svinger før han svingte inn til siden og ristet på hodet: ”Takke f… for at du kjører i 50 når det regner, faenskapet vil jo ikke svinge!” Røeden ble naturligvis fornærmet, men måtte medgi at et helt utslitt framdekk hadde gjort kjøreegenskapene ”litt spesielle”. Ikke rart at det ble snilefart på vått føre ...

Vi kjørte RV 40 over fjellet og forbi Dagali, en skikkelig underholdende vei, men med noen stygge langsgående groper i veibanen som man ikke må få forhjulet nedi. Deretter nedover Uvdal, flott svingete vei med god asfalt. I Numedal havnet vi opp i en eller annen form for festival, med bunader og feler og slikt. Ducati’n kjørte selvfølgelig først for å skremme bort folk og fe bort fra veien, for med karbonpottene på har den en tomgangsstøy på rundt 98 desibel, og den drar lett til 108 om du napper litt i rulla. Mødrene skriker på ungene at de må komme seg ut av veien, fedrene sender døtrene innendørs, og gamle folk hytter med spaserstokken når Ducati’n kommer. Røeden liker det slik.

Ved Lampeland stoppet vi til middag, og i Kongsberg fortsatte Røeden mot Tønsberg mens Peter og Petterøe fortsatte hjem via Hokksund og Drammen. Den første Skybikers var over, det ble ca 65 mil på 2 dager. Og alle var enige om at det var en fin tur ...

De som var med:

Peter
Røeden
Petterøe


<< tilbake