Klikk for større bilde
Klikk for større bilde
Det er ikke til å komme unna at GS’en ser helt skrudd ut. Første gang du setter deg på den er det bare rare vinkler og snåle former så langt øyet kan se. Diger tank, enarmssving, to forskjermer og en tåpelig liten vindskjerm. Stygg, men ikke direkte frastøtende. Den gror seg liksom til. Når du trykker på starteren skjønner du at dette ikke er en vanlig motorsykkel. For ethvert lite napp i rulla gjør at den beveger seg som om den lever, ja den snubler sidelengs som om den har en lett hjerneskade. Det er den langsgående veivakselen som gjør dette. Innbitte BMW-fantaster sier at du savner dette om du kommer over på andre sykler.

Det er ikke til å komme fra at dette sannsynligvis er BMWs beste sykkel noensinne. Det snodige utseende smelter sammen på en måte, og den inngir tillit fra første gang du klonker inn 1. giret. Men pass på vridmomentet når du drar GS’en på bakhjulet! Jada, jada, den går så fint på bakhjulet så! Bare litt hjelp med kløtsjen på første, og den mektige fronten heiser seg i været som en majestetisk elefant. Bare pass på å heng kroppen over mot venstre side for å kompensere for nevnte hjerneskade, og hold fast!

Dette er faktisk en sykkel som ikke bare kan kjøres utenfor vanlig asfaltsvei, men som overlever det også. Motorens oppbygging gjør at vekten kommer lavt, og tyngdepunktet virker nesten som det er lavere enn fotpinnene. Legg dette sammen med justerbart sete og bredt cross-styre, og du har 209 kilo med kontrollerbart tysk panserstål. Grusvei, andre gir, stående på fotpinnene, breisladd med fullt utslag på styret og med rulla dønn i bånn. Tjo og hei ! Når fronten slipper, sier testene at du får masser av varsel om å justere kroppsvekten på fotpinnene for å unngå grusing. Skulle du likevel havne ut i dyp grus, vet vi av erfaring at det bare er å legge inn lavgir på beltene å dra seg opp. BMW påstår den har 80 hester, noe som betyr rundt 75 på bakhjulet. Slett ikke mye, men den har dreiemoment nok til å hoppe, sladde, dra på hjulet og stort sett alt i mellom. Men sexy er den ikke.

På veien er kjøreegenskapene topp. Fast i fisken sammenliknet med tilsvarende syklerDen dykker minimalt under innbremsing, men det er likevel vanskelig å tolke signalene fra fordekket. Det blir rett og slett for mye feedback borte gjennom den spesielle Telelever forstillingen. ABS bremsene er suverene, og du skal være god om du skal slå bremsestrekningen med en annen sykkel. Når du har vent deg til det, kan du holde nesten samme fart som en sportssykkel i inngangen til svingene. Det føles i alle fall slik, der du sitter høyt oppe og kikker ned på lastebilsjåførene, og når du innimellom kryper litt sammen for å komme under broer.

Det er ikke mye beskyttelse å få fra den lille vindskjermen, men det rekker til cruise i 120. Den enorme tanken og de store sidemonterte hansketørkerne gir også en del beskyttelse. Kvaliteten er dessuten god, og bortsett fra en og annen sykkel vi vet om som har trøbbel med den elektroniske motorstyringen og stopper ofte når den skal på tur, kan du regne med å kjøre både hardt og lenge. Det er ikke tvil om at de gamle, trege Münchnerne kan annet enn ”strudel, sauerkraut und lederhosen”. De b®ygger kvalitet.

Desto dummere er det at de ikke har lært å lage blinklysbrytere. Det går igjen i absolutt alle tester, bryterne må være designet av en sjimpanse. Tre brytere når det klarer seg med en, er og blir komplett tåpelig, og fargene på dem er jo også "ein bisschen kindergarten, ja"?

Nei, nå får det være nok av negative vibes, folkens. Denne BMW’n er en knallbra sykkel. Når det gjelder de småfeilene som finnes kan du bare myse med øynene og kalle det karakter. Den krever sin mann, men ingenting, absolutt ingenting er så imponerende som en R1150GS som drar forbi i full flukt, med forhjulet halvannen meter oppe i luften. Det er magnifikt.

Altså: En klassiker som er BMWs beste - med god margin.

(Denne testen er et potpurri av 3-4 engelske tester, oversatt, sammensatt og "bearbeidet for Skybikers" av Peter Ness)


<< tilbake