Klikk for større bilde
Røeden i depotsvingen
Klikk for større bilde
Johan - vill i blikket
Klikk for større bilde
Peter -" rolig sporvalg"
Klikk for større bilde
Er banekjøring moro?
Klikk for større bilde
Peter med sin VFR, (sjekk høyt eksosanlegg)
Klikk for større bilde
Røeden, med fyr på lampa
Klikk for større bilde
Røeden og Peter,
Fint driv i storsvingen
Klikk for større bilde
Morgan
En usaklig rapport fra "kneskrapergruppa". Skrevet av Peter.

I år sleit vi alle fælt til å begynne med. Det var nemlig kjøreøvelser som sto på programmet de første turene på Rudskogen i år. Ikke full rulle som i fjor, men kjøring rundt på parkeringsplassen. Det ble mye sutring til å begynne med, særlig blant de som har vært der mange ganger og mente at dette ikke bare var tull, men dyrt tull.

Men så sto vi nå der og så folk drite seg ut på elementære kjøreøvelser. Når du kjører R1 og har dress med pucks, så forventer alle at du kan klare kjeglekjøring og at du kan snu i ”garasjen” uten å være nedi med bena, ikke sant? Da et par av jentene skled lett gjennom var det klart at gutta måtte jekke seg litt ned og ta seg sammen.

Nå er det klart at ingen av oss kjører R1, så det er her underforstått at det er alle andre og ikke oss Skybikere dette gjelder. Vel trengte vi en 6, 8 eller 24 forsøk å klare kjeglene på 9 sekunder, Jan Arild måtte riktignok bytte til en Supermotard sykkel for å klare 8-tallsøvelsen, jeg måtte ha et alvorsord med instruktøren for å få tiden kuttet 1 tiendel og under grensen, mens Petterøe og Johan veltet kjegler så 2 mann løp seg svette og plukket opp. Men det var - ene og alene - fordi ingen hadde fortalt oss trikset med å ha foten på bakbremsen under kjeglekjøringen. Bagateller, egentlig.

Etter to-tre kvelder var vi gjennom, hadde fått den etterlengtede treningslisensen og lov å kjøre på banen igjen. Lisensen vi syntes var bare tull, inntil vi hadde den selv. Kåre Stubberud (primus motor på torsdagene) sa på slutten av sesongen at de hadde hatt en markert nedgang i antall rødflagginger, sammenlignet med fjoråret.

Trond Holter stilte også opp en kveld, ikke for å kjøre, men for å snakke med gutta. Med hans erfaring og den sykkelen ville han feid igjennom på 0 komma 0, men Trond er ikke helt med på dette med banekjøring - ennå. Når han har lest testen av sin egen sykkel (se ”Achtung Schnellpanzer !”) kommer han nok på andre tanker.

Før sommerferien var det bare Jan Arild, Peter og Morgan som kom igjennom. Jan Arild og jeg er jo Skybikers banefreakene, og vi stiller alle torsdager det ikke regner. Min VFR var modifisert i år, hadde nytt høytliggende eksosanlegg, c®ash protectors, lett modifiserte bremser og nye BT 010 sportsdekk. Bakkeklaringen og veigrep skulle da bli bedre. Røeden kjørte sin Ducati 888 på standardpotter hele sesongen, for karbonanlegget sikrer bortvisning fra banen etter første passering forbi depotstrekket. Men han hadde byttet ut sine tvilsomme Dunlops med Metzeler Rennsport med en gummiblanding som bare er marginalt dårligere enn kontaktlim. Vi flyttet begge over fra Touringgruppa til RR gruppa, da svingene satt betydelig bedre etter hvert. Forbikjørt ble vi selvfølgelig, men ikke verre enn at det gikk greit.

Morgan hadde valgt en helt annen linje i år. Etter at forsikringsoppgjøret for den gamle GSX-750R med 135 hester hadde kommet, gikk han hen og kjøpte en KTM 620 Duke, en veldig spesiell (se bildet) supermotard med rundt 60 hester. Treig på langsletta, men hvass i svingene. Mye bakkeklaring for å si det forsiktig, der skraper nok hjelmen før fotpinnene.

Vi startet vi opp etter ferien i midten av august, og Pål var med et par kvelder. Han ble temmelig svett i panna i fjor, da han var med Peter og Røeden rundt på ”rolig sporvalg”. I år ble han kjent med banen, og resultatet var skraping av fotpinner og dekk som var slitt helt ut til kanten. Her er det klart for knepucks til neste år ! Trond S og Johan kom også gjennom, og en av de siste kveldene i september var vi faktisk hele 6 mann fra Skybikers på banen! Krengetoget til Trond var et majestetisk syn der det summet forbi depotsletta i moderat tempo. For Trond liker ikke å kjøre fort, sier han i alle fall. Vi som har forsøkt å henge på ham på Telemarksveier (og ikke klart det) vet hvor selvmotsigende den uttalelsen er. Men Rudskogen er ingen bane for raske lokomotiver, den favoriserer de mer lettbente farkostene.

Sesongavslutning var den 6 september - med fotograf til stede. De som kjenner Røeden fra før vet at verre kombinasjon finnes ikke, det går faktisk historier om at han har tatt ut formasjoner med vilje for å komme foran kameralinsen. En gang glemte han faktisk å gå ned til formasjonen, men poserte i stedet slik at kameramannen ikke fikk med seg hoppet. Da fotografen i dette tilfelle viste seg å være en god kamerat av Laffen (Olaf Olsen) var han ikke til å stoppe, og han dirigerte mannen rundt fra sving til sving for best mulige bilder. Ikke overraskende ble det flere bilder av ham enn noen annen.

Når det gjelder grusing har vi stort sett vært heldige i år, ingen store uhell. Vi kan nesten ikke regne med da Røeden grusa Ducati’n under bensinpåfylling, heller ikke Johan som skled på snøen på vei ut av garasjen i våres og skrubbet opp kåpa på ZznoRtern. Som Johan sa selv: ”Jeg fikk nesten ikke sluppet ut clutchen før jeg lå og sprella!” Johan påpekte for øvrig at Jan Arild og jeg var akkurat som unger på banen, verre enn verst til å trekke hverandre opp. ”Famous last words”, skal vi få høre.

På det siste passet i september er det definitivt skumringstime, og asfalten begynner å bli kald. Røeden har fått skikkelig fyr på lampa etter 5 pass på nymonterte racingdekk, og han har dratt fra meg med bortimot 2 sekunder på runden. På min side får noen klare advarsler fra VFR’en om at nå er det rett før tryning, så jeg velger å slakke av mens leken er god og lommeboka hel.

Røeden kommer inn og mener at Johan må kjøre sammen med ham det siste passet. Jeg står i depotet og hører på, så jeg kommer med noen fornuftige ord. Johan hadde jo tross alt fått kjørelisensen tidligere samme kveld. Men formaninger til Jan Arild og Johan om å ta det litt rolig er å snakke for døve ører. I ettertid minte situasjonen meg om den gangen jeg ba om at vi skulle separere høyt, fordi jeg hadde helt ny rigg og ikke hadde hoppet på 6-8 måneder. I separasjonen slapp jo selvfølgelig ikke Røeden, men gliste i stedet uhemmet og dro meg ned i en ”horny gorilla” som endte med vill tumbling og panikktrekk langt under 1500 fot.

Nå er Johan heller ikke den som gir seg først, han har et konkurranseinstinkt som ligger langt over gjennomsnittet i befolkningen. Scenen var altså satt for en klassisk IFFR (ikke fullført første runde):

I svingen som (betegnende nok) kalles ”Slakter’n” kjører Røeden oppvarmingsrunden i moderat fart på sine gode og varme Rennsports. Bak kommer Johan, vill i blikket, med andre giret inne, 11.000 omdreininger på mølla og kalde touringdekk. Fast bestemt på at Røeden ikke skal slippe unna på tørre møkka. Det gikk som det måtte gå. Bakdekket slapp, Johan fikk testet kvaliteten på Akito to-delt skinndress (meget bra), mens sykkelen slipte høyre kåpeside, blinkers og eksosanlegg, og knakk fotpinnebraketten.

Johan var litt overrasket da jeg etterpå fastslo at ”dette gikk jo kjempebra!” Men min klare oppfatning er at hvis en først skal tryne er det greit det skjer på banen, og i lav fart, for da lærer man mye uten at det koster for mye.

Og det var jo en fin avslutning på årets sesong på Rudskogen.


<< tilbake