Klikk for større bilde
Tilsvarende sykkel som i historien, vel og merke i standard utgave..
En MC-historie.
Av Peter

Når jeg i dag henvises til passasjerplassen på en MC, kjenner jeg hjertet banke hardere og fortere. Ikke av forventning og glede - som når man tar tak i styret og trykker på startknappen - men av ren og skjær redsel. Det pleide ikke være slik, men det har sin grunn.

En av mine kamerater var nemlig av den litt gale sorten. Dere vet den typen som bare må ha det aller, aller ypperste, råeste og mest ekstreme, uansett hva han driver med. I det denne historien begynner hadde han akkurat vist meg den mest hårete og blodtrimmede sykkel jeg noen gang hadde sett.

En Honda CB 900 Bol d'Or, boret opp til 1060 kubikk, høvlet og portet, smidde høykomp stempler, racingkammer, "smoothbore" forgassere med forniklede trakter rett inn, nye racing dempere og forsterket svingarm. Kjørestillingen med det lave clip-on styret plasserte haka så nære instrumentene at du måtte blingse for å lese speedometeret. Et hjemmesmidd 4-1 eksosanlegg med en liten potte for å fange opp de verste stikkflammene avrundet det hele. Vi snakker altså om en konkurransetrimmet Superbike anno 1982.

"150 hester", sa han, "mot standard 95". Det tvilte jeg på. Selv hadde jeg en 50 hesters Yamaha XS650 på den tiden, og mente jeg tross alt hadde litt peiling på motorsykler. Min skepsis skinte nok igjennom, og det kunne han ikke tolerere. Det ble fort en av disse "tøkk'e du, tøkk'e jeg" situasjonene, og før jeg visste ordet av det hadde jeg lånt en altfor stor hjelm, knappet igjen olajakka og tatt dobbeltknute på joggeskoene.

Jeg hørte forresten senere at en annen kamerat hadde ligget langflat på E6'en med sin Suzuki GS650L  for å tyne ut den aller siste toppfarten, da min gale kompis på Hondaen - i godt over 170 - kom opp på siden av ham. Stående oppreist på ett ben som en kunstløper, med en fot ned og den andre rett ut bakover. Hvorpå han giret ned og dro på så Suzukien sto parkert. Med årene har historien blitt til at han pelte seg i nesa samtidig, men det tror jeg ikke på.

Men tilbake til min tur som passasjer. Han startet opp udyret, den gikk urent under 3000 omdreininger slik som blodtrimmede motorer gjør, bensinlukta reiv i nesa mens den smalt og rufset på seg. "Du får hive deg på og holde fast, jeg kjører litt først for å varme opp motoren. Så kan du jo ta over etterpå".

Vi trillet ut i Eiksveien, og som skutt ut av en kanon for vi nedetter bakken med et avsindig vræl. Jeg rakk så vidt registrere at taket jeg hadde var alt for dårlig og at jeg holdt på å dette av, før han hugg inn bremsene for å stoppe nede i krysset. Jeg skled faretruende langt oppover ryggen hans, ja jeg var nær ved å fortsette over hjelmen og ned i veien foran sykkelen.

"Du må holde deg bedre fast", sa han, mens vi ventet på en bil i krysset.

Jeg tok et grepa tak rundt jakka hans og forkastet alle tanker om at klemming av gutter var litt homo. Her sto det om livet. Med et hyl som fra en luftvernsirene dro vi på bakhjulet over elva, med ny maksbrems så det peip i dekkene, voldsom nedgiring, smell i potta og lange stikkflammer. Folk skvatt skremt til siden, bikkjer gjødde som rasende, og en gammel dame gikk overende av bare forskrekkelse. Så bar det opp Zinoberveien og innover mot Sørkedalen. Der går det vanligvis rolig for seg, med saktegående aktiviteter som landbruk, ridning og slikt.

Skremt tenkte jeg at dette går til helvete. Hver sving var for krapp, eller så var farten for høy. Fotpinnene skrapet og gnistregnet stod. Bakketopper ble forsert med dødsforakt og uten hensyn til hva som kunne være på andre siden. Hvordan vi unngikk å bli tredd inn på skurtreskeren som dukket opp midt i veien med sine lange spisse fangarmer, akkurat da vi kom flygende over bakketoppen, er helt uforståelig. Jeg har nemlig alltid trodd at det var nødvendig å ha hjulene på bakken for å kunne svinge. Og hva som foregikk i hodet hans da han dro forbi den traktoren på ytter'n i høyresvingen kunne også vært artig å visst. Uansett var det nok like mye hell som raske reflekser som gjorde at den røde Taunusen vi møtte ikke fikk tredd to unge motorsyklister inn gjennom frontruta med hodet først.

Uttrykket "Sensory Overload" brukes i medisinsk forskning bl.a. på jagerflygere, og er et fenomen som oppstår når G-krefter, visuelle inntrykk og øvrige signaler til hjernen blir for store, og den kortslutter. I det jeg altså klamret meg fast bakpå en kar som var hjernedød når det gjaldt hemninger, der alle tanker om risiko var totalt fraværende, der ethvert tilfelle av skilting langs veien (gårdstun, krapp sving, ferist, smal vei, 30km, osv) ble oppfattet som en artig utfordring, der opplevde jeg dette meget interessante fenomenet. Den massive overdosen av syns- og lydinntrykk, koblet med ren redsel, skapte der og da en merkelig følelse av at det ikke var jeg selv som satt på lenger. I stedet gled vi over i en annen dimensjon. Lyden tonet ned og vi svevde av sted, ikke lenger sårbare.

Sett i et 20 års perspektiv og med etterpåklokskap ble det litt dataspill over det, liksom. Du vet slike "virtal reality" spill hvor du tryner hemningsløst i fjellveggen, men likevel kjører videre, dog med bare 90% krasjing igjen å gå på. Siden dette skjedde for lenge, lenge siden, før dataspill ble oppfunnet, var dette helt surrealistisk og vanskelig å forklare. Hadde det vært litt mer tak i meg, burde jeg grepet tak i denne følelsen og laget det første PC-spillet. Jeg kunne faktisk vært dataspillenes Bill Gates i dag…

Men brått returnerer vi til virkeligheten. Tilbake på hjemlige trakter bremset min virtuelle sjåfør ned, og med en febrilsk smatring fra eksosen svingte vi inn oppkjørselen. Han stoppet motoren. Knitringen av glovarmt metall som kjøles ned var det eneste som brøt stillheten. Jeg kom sakte til meg selv, steg av, gikk noen skritt på skjelvende knær, og sjekket raskt og for sikkerhets skyld at jeg ikke hadde gjort i buksa.

"Hva syns du?" Han så på meg med et glis og forventet ett eller annet kompliment om sykkelen. Jeg ristet bare på hodet, harket litt, men fikk ikke frem et ord. Koblingen mellom hjerne og munn var brutt, faktisk også et tegn på "Sensory Overload".

"Du får tar en tur alene. Selv hater jeg å sitte på, jeg blir helt nervøs av det." Sa han.

Dette var den første og eneste gangen i mitt liv jeg har sagt nei til å prøve en MC. Og det er sannsynligvis minnet om denne overdosen som gjør at jeg i dag har slik vegring mot å sitte på. På et enda dypere psykologisk plan er det kanskje det er derfor vi ikke har Playstation spill i vårt hus.

Og den ene gangen jeg likevel våget meg bakpå igjen, punkterte vi og havnet i grøfta. Men det er en annen historie, og den er ikke virtuell.


<< tilbake