Klikk for større bilde
Bildetekst
Klikk for større bilde
Bildetekst
Klikk for større bilde
Bildetekst
Klikk for større bilde
Bildetekst
Klikk for større bilde
Bildetekst.
En historie om min første nye sykkel.

Jeg har kjørt sykkel i 23 år, og har alltid kjøpt og kjørt brukt. Men den 1. april i 98 flesket jeg endelig til, leverte inn min 12 år gamle GSX1100EF og hentet ut en flett ny GSX750F. For meg var kombinasjonen av tøft utseende, i særklasse laveste pris og 3 års garanti avgjørende.

I følge Geir Hestmann (road-racing veteran) som hadde kjørt den på Metzeler dekktest i Spania, så var det en fin sykkel som var vesentlig forbedret på alle måter fra tidligere GSX modeller. Så jeg hadde ikke engang prøvekjørt. Men jeg ble ikke skuffet, MC'en var (etter min mening) helt suveren. I forhold til det gamle "lokomotivet" manglet det brutale bånndraget, men bremsene var dritbra, den var kvikkstyrt og lettkjørt. Vektmessig føltes den som en 400 kubikker, og vibrasjonene som plaget min gamle sykkel var totalt fraværende. Jeg fikk ørevoks i munnvikene og horn i panna på favorittveien og hadde problemer med å holde turtallet under 8000 i innkjøringsperioden.

Jeg er litt av en bokorm, og leser (til min samboers fortvilelse) i alle fall 3 MC-blader fast hver måned, og hvert av disse flere ganger. Da første test av "min" sykkel mot 3 andre sportstourere kom i mainummeret av Bike, var jeg naturligvis spent på dommen. Men testen var svært nedslående: "tøffer greit av gårde" var hovedoppslaget, og flere testførere slo fast at den var "helt uinteressant". Kjemisk fritt for superlativer... Tallene viste riktignok 100 hester mot 93 oppgitt, og bremsene ga den korteste bremsestrekningen, men aksen 0-100 var svimlende 0,1 sekund dårligere enn VFR800 og toppfarten hele 10 km/t lavere. Sløve greier. Hmm, tydeligvis har jeg ikke peiling likevel. "Value for money" snakket de ikke om, at den var 40.000 billigere enn en VFR var ikke noe tema.

Jeg var imidlertid temmelig rystet, og sjekket frenetisk hyllemeterne i flere uker for en annen test å sammenlikne med. Så kom testen i Superbike. Mens jeg gikk ut fra Narvesen på Storsenteret i Sandvika kunne jeg ikke vente, og bladde febrilsk opp. Folk så rart på meg der jeg plutselig bråstoppet og utbrøt "Fy fa..!" midt i lørdagshandelen. Testen var ren slakt, dette var en sofa på to hjul, helt håpløst! Alt var gæærnt og komplett patetisk. Motoren var dau og gammeldags, bremsene billige og kompisene ville le seg fordervet om du stilte opp på en slik. Riktig nok kunne du kjøre hele dagen i 200 km/t, men du ville sannsynligvis sovne av kjedsomhet... Det var bare en ting å gjøre i følge Superbike: "Kjør den ut i grøfta og sett fyr på den!"

Dette begynte å røyne på, og min selvfølelse falt flere hakk. Det var liksom ikke like moro med ny sykkel. Men så hadde jeg den første Skybikers turen med Petterøe og Røeden opp til MC-hotellet på Ål i Hallingdal, og ruta var lagt opp etter de mest svingete omveier vi kunne finne. Det hører med til historien at Petterøe hadde samme sykkel som meg, kjøpt nettopp fordi jeg hadde skrytt så fælt av kjøreegenskapene... Nåja, som alle vet hender det at det "tar av" vel mye av og til, og på den turen fikk vi slitt dekksidene helt ut til kanten. Røeden med sin Ducati 888 klaget ikke over tam kjøring i det hele tatt, men kommenterte tvert i mot over en halvliter senere på kvelden at dagsbehovet for adrenalin definitivt var tilfredstilt. At en kan ha det så gøy på en så dårlig sykkel var jo helt merkelig... Jeg bestemt meg der og da for å legge dårlige tester bak meg, og stole på egne vurderinger.

Rent tilfeldig (ha!) og i et tilfelle av selvplageri kjøpte jeg likevel svenske MC-Nytt i august. Desillusjonert bladde jeg opp på testen av GSX750F og ventet meg det verste. Surprise, surprise! "Kjempekjøp, kanonbra bremser, suveren kåpe, gode kjøre-egenskaper, sterk motor!" Kanskje "årets smarteste kjøp" om man sammenlignet pris og egenskaper...

Så måtte det altså en svenske til for å fastslå at jeg likevel kjører en MC som er bra! Etter 2 sesonger, 11.000 km og en positiv svensk journalist vet jeg det, og selv ikke på favorittveien der jeg kan svingene som min egen bukselomme klarer (tør) jeg å matche kjøreegenskapene. Men hadde jeg altså lest Superbike eller Bike først, ville jeg helt klart valgt en annen modell.

Som vanlig dødelig MC-fører blir man skeptisk av slikt. Hva er egentlig sannheten her? Er syklene såpass gode alle sammen at testerne leter etter ting å skille dem fra hverandre med ? Hvordan kan en test av samme sykkel være avvisende, en test et totalt slakt og en tredje kjempepositiv ? Blir det så subjektivt det hele, så vi egentlig bare skal ta tester som ren underholdning? Blir testførerne virkelig så blaserte etter testing av hårete superbikes at en vanlig sportstourer blir et eneste stort gjesp?

Et gullkorn fra Bike som illustrerer hva jeg mener er artikkelen på vårparten om de nye 99 Harley modellene. Etter å ha lest den får jeg god lyst til å prøve en av disse elefantene. De er kun seg selv nærmest, men de får god kritikk likevel, selv om det kun er posering og null kjøregenskaper. Men det er jo ikke kjøreegenskaper det det dreier seg om på en HD, er det vel? Akkurat som det ikke dreier seg om baneegenskaper når du tester den billegiste sportstourer man får kjøpt i 750 klassen...

Nok en sesong over, og tester av de nye modellene velter over oss. Og jeg leser (som jeg pleier) så øyet blir stort og vått og lagrer alt på harddisken, så jeg kan imponere kompisene med harde data om alle nye sykler. Men jeg har altså blitt veldig skeptisk når det gjelder å ta testførerenes oppfatninger for god fisk...

Nei, finn ut selv hva som passer for deg. Det er det bare du som vet.


<< tilbake