Klikk for større bilde
Bildetekst
Klikk for større bilde
Bildetekst
MC-SMYKKE!

MV Agusta! Navnet får en gammel MC-fan til å sikle. Selv om det har vært labert med sykler fra denne kanten på et par tiår, har nå fabrikanten klart å få fram det edleste som kan tenkes innen motorsykkeldesign. Massimo Tamburini er mannen som etter min smak har konstruert nåtidens stiligste sykler - nemlig Agusta F4 og Ducati 916/996.

Det var en lørdag i september at det hadde seg sånn at unge Røed var innom Løvås for å hente sin strøkne 888 etter utført service - og der utenfor stod et vidunder av en MV Agusta F4. Den lyste opp på lang avstand med sitt "snadrete" utseende. Særlig skiller den seg ut i "hekken", der den med sine 4 potter - som stikker ut under salen - likner en dragemunn som er klar til å spytte ild.

Overraskelsen var stor da Kenneth (eier av Agusta`n og ansatt hos Løvås) tilbød meg å prøve sykkelen. Skulle jeg få prøve denne sykkelen som ingen andre engang fikk ta på når den ellers står parkert?! På ren refleks svarte jeg selvsagt jatakk, og jeg kjente at pulsen steg bare ved tanken på at dette skulle bli mulig.

"Lick my b......!" Jeg setter vidundret i første - slipper forsiktig clutchen - tar det rolig ut fra plassen (ikke særlig artig å drite seg ut foran et dusin sykkelfans med en splitter ny sykkel til 230 lapper), og styrer i retning en av mine favorittveier i indre Vestfold.

Sykkelen sitter som klistret til kroppen - har nesten følelsen at den er en del av meg der vi forsiktig øker turtallet bortover første langstrekke. Vi finner tonen fra første stund, og kanskje er det ikke så rart når jeg tenker etter - perfekt kropp på perfekt italiensk kompromissløshet. Her har vi å gjøre med ergonomi av en art som fordrer ekte skinndress, fasongsydd i fosterstilling uten plass til alderdommelig pondus - det er bare slik det skal være - en ekte italiener.

Er nå på den relativt svingete veien fra Hof til Andebu (som for øvrig er kjent for en del av Skybikers). Drar opp turtallet på første gir og får den store følelsen først ved 9.000 omdreininger - sykkelen forvandles til en rakett. Selv om man ikke er helt på høyde med japansk toppteknologi, har Ferrari virkelig klart å få fram en kruttønne i denne rekkefirer`n.

Girer videre fort opp til tredje og begynner dansingen gjennom de forholdsvis slakke, men deilige svingene. Til tross for bulkete riksveier ligger sykkelen herlig på veien (husk at dette er en maskin som er konstruert for bane). Jeg nærmer meg raskt en sort Mondeo som ligger foran og tror han eier veien - ser i speilet - vrenger ut og gir fullt jern, men hva f... det skjer jo ingen ting - blir noe forbannet og girer ned for igjen og gir fullt pådrag - hvorpå sykkelen reiser seg i et brøl og jeg sitter forskrekket med store øyne. Klarer å få sykkelen ganske rolig ned igjen og uten å tape ansikt for bilisten gir jeg "flatt jern" videre som om episoden var det mest naturlige. Helt klart at denne sykkelen må kjøres annerledes enn hva jeg ellers er vant med - nemlig med en mye mer aktiv giring enn en god og seig twin-sykkel.

Stopper etter et par mil for å fylle bensin - det lyser på instrumentpanelet. Og når jeg nevner panelet - så er dette et tema for seg selv - med vakre farver og nydelig utforming har det et hav av informasjonsmuligheter mht gjennomsnittsfart, drivstofforbruk, stoppeklokke, frittfallhastighet, etc, etc som kommer fram etter hvert som man blar seg fram ved hjelp av starterknappen - STILIG.

Etter at tanken var velfylt kommer jaggu meg også Mondeo`n luskende inn på stasjonen. Han begynte å fylle bensin - og med ett kjente han meg igjen. Han sa heldigvis ingen ting, men bare ristet forsiktig på hodet. Og noe lettet over å ha unngått skjennepreken begynte jeg på andre akt av dansetimen.

Konklusjonen er klar - MV Agusta F4 er en sykkel med en aura som ingen japaner kommer i nærheten av. Den er full av kjøreegenskaper og utstråling og selv om den vil ha mye turtall er dette ren brukskunst.


<< tilbake