En historie om min andre tohjuling.

Det skulle snart gå opp for meg hva det egentlig dreide seg om. Min beste kompis hadde nemlig sjekka opp en dame. Joda, historien dreier seg om damer også, men det var ikke den dama som er poenget. Hun var nemlig langt fra en tier på skalaen, (og dessuten eldre, minst 24-25), så fra oss andre i gjengen kom det endel kommentarer.

Men dama hadde egen sykkel, noe som var sjeldent i 1973. En Yamaha RD 350, med skivebrems fremme. Helt ny! Kompisen brukte ikke lang tid på å sikre seg ubegrenset bruk av vidunderet, og vi storkoste oss. For meg som var vant til skyvet i en 50 kubikk Cometmotor, eller i høyden en Tempo Sprint, var dette svære greier. På denne tiden var kjøreegenskaper et ukjent og uvesentlig begrep. Alt dreide seg om "aksen". Etter siste time på Frydenberg Gymnas pleide vi å stille opp ved kiosken for å oppleve dagens høydepunkt. En av gutta i tredje hadde nemlig en Kawa 500 Mach III. For at mopedgjengen skulle komme på plass, pleide han å ta seg rikelig tid til å justere hjelm og hansker før han startet opp i en sky av blårøyk. Så svingte han ut på veien og vrei rulla i bånn. Med et avsindig, metallisk vræl for han forbi med forhjulet lett løftet. Vi sto igjen mens totaktsrøyken dreiv, så på hverandre med misunnelse i blikket og tuslet bort til mopedene. Det var på høy tid å oppgradere.

Sjansen bød seg noen måneder senere. En kar fra Rygge hadde en Honda CB 350. Den lå riktignok i pappesker, for det var noen brente ventiler og greier. Bare småtterier. Men tank og sidedeksler var nylakkert i mørk blå og sort skyggelakkering. Og vakre instrumentklokker i plast som bare Honda laget dem, ikke sånn som Suzuki som hadde blikkbokser med glass på. Han var veldig vag på hvorfor han skulle selge dette unikumet hvis den var så lett å fikse opp, men etter å ha hørt om draget fra 36 hestekrefter og sett at rødfeltet startet på 10500 omdreininger var saken klar. Bare tanken på lyden av en firetakter på det turtallet gjorde at jeg var klar til å tro hva som helst, og vi ble enige om 2000 kroner levert hjemme hos meg.

Jeg har alltid hatt det slik at jeg kjøper det maksimale av det jeg har råd til. Og litt til. Følgelig var det ikke penger til reparasjoner den første tiden. Denne store investeringen falt tilfeldigvis sammen med min militærtjeneste i kaffebaren på 717 skvadron på Rygge. Tjenesten besto nemlig stort sett i å sitte i kaffebaren på skvadronen. Så vi hadde mye tid til å mekke, og det var nok av verktøy. Men 3,75 om dagen gjorde at prosjektet tok tid.

Etter lang en vinter med mekking på skvadronen hadde jeg satt i nye ventiler og stempelringer, honet sylindrene, og brukt 5 tuber Autosol for å få motor og krom blank nok. En dag i april tråkka jeg meg god og svett fikk endelig start. For en liflig lyd etter månedvis med mekking! Jeg fikk ordnet med prøveskilter, men på turen hjem til Fredrikstad fikk jeg imidlertid motorstopp på Rådesletta. Det var tomt for strøm. Og jeg trodde en moped var tung å dytte… Etterhvert fikk jeg praiet en bil og ringt fattern som kom med henger. Hans påstand var (som vanlig) at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Reelt sett hadde jeg nok det, men hans ”snusfornuftige” økonomiske betraktninger brød jeg meg ikke om den gangen.

Nytt batteri ble satt inn, men jeg fant raskt ut at sykkelen hadde begrenset aksjonsradius. Den tappet nemlig batteriet for strøm i løpet av 10 mil - selv med avslått lys, uten blinklys og med utmontert bremselyspære. Et vanlig mekanisk problem kunne jeg nok finne ut av, men når det gjaldt denne strømmen var det verre. En ny dynamo var utenfor min økonomiske rekkevidde, så sykkelen ble derfor brukt kun lokalt og kun på dagtid.

Nok om det. Sommeren kom, og jeg dimmet fra militæret. Jeg hadde fått meg sommerjobb på bilauksjon i Vika, og med hjelp av ryggsekk med ekstra batteri hadde jeg fått sykkelen inn Oslo. Men så var denne dama som jeg prøvde å sjekke opp, da. En langbent, veldreid blond ”se på meg dame” som gjorde meg helt forstyrret. Dilemmaet var at Hondans begrensede aksjonradius umuliggjorde noe særlig opplegg som involverte damer og sykkel. Selv på den tiden var dytting ikke kult, selv om sykkelen var fin. Forsynet grep her inn i en kritisk fase. Det var nemlig en kar som kom bort til meg på jobben og spurte om sykkelen. Jeg kunne bekrefte at "joda, den går noe helt avsindig, og du skulle høre lyden på 10.000 omdreininger!" Selv hadde han en Fiat 125 coupé med breifelger (kun bak), og visstnok 120 italienske hester. Den absolutte perfekt sjekkebil! Han kunne tenke seg å byttelåne en kveld sa han, og ta med dama på en liten motorsykkeltur. Mine betenkeligheter varte i cirka 0,1 sekund, jeg grep sjansen og svarte: ” Det måtte vel være en hel helg om det skulle være noe vits i!” I krig og kjærlighet er alt tillatt, det hadde jeg lest!

Vi byttet derfor doninger en fredag ettermiddag, jeg cruiset til Kragerø med bil og dame og hadde en fenomenal sommerhelg. Hva som ville skje med stakkaren på Hondan hadde jeg fortrengt langt, langt bak i bakhodet. Den tid, den sorg. Husk at dette var lenge før mobiltelefonens tid. Mandag formiddag ble jeg bydd opp på juling. Med nesa 3 centimeter unnna - med et grepa tak i skjorta mi - "forklarte" Fiat-eieren fresende at han hadde kommet til Sjølyst med dama bakpå, da Hondan ga opp på motorveien. Ikke bare måtte han dytte -på motorveien- til bensinstasjonen ved på Skøyen, men han hadde fylt opp tanken og stått og tråkka i seg gjennomsvett i en time... Kvinnemennesket han hadde hadde med på kosetur hadde fortalt ham som bare jenter kan hvilken idiot han var, helt til han ba henne om å ryke å reise. Hun slo opp på stedet og tok bussen hjem. Han måtte til og med leie henger for å få drittsykkelen hjem!

Jeg kan her fastslå at nærmere en blåveis har jeg aldri vært… Men det lønner seg å kjenne redskapen. Jeg satset på at et batteriet kunne ha ta seg litt opp igjen, så jeg slo diskret av lysbrytern mens jeg gjorde et stort nummer med å skru på bensinkranen, ba en stille bønn og tråkket på kicken. Hondan gikk som en klokke, og jeg slo av etter noen få sekunder. "Bensinkranen må vel ha stått feil vei ", fastslo jeg sakkyndig. Han sa ingenting, bare reiv til seg nøklene og spant av gårde. Glemte til og med å få betalt for bensinen han hadde fylt på Hondan.

Moralen i dette må vel være å ikke låne sykkel av hvem som helst - når man skal invitere damer på tur.


<< tilbake