Klikk for større bilde
GSX750F
En historie om min 7. motorsykkel.

Jeg hadde hentet min nye sykkel samme dag. En splitter ny 750, faktisk det første nye motoriserte kjøretøy jeg noen gang hadde eid.

Det er noe helt eget med å sette seg på en motorsykkel med 0 kilometer på klokka, starte opp og legge bak seg de aller første kilometerne. Og så strøken som en ny sykkel er ! Ikke så mye som antydning til en ripe noe sted, bare speilblank sort lakk så langt øyet kan se. Det hele er så jomfruelig ubesudlet at det virker uvirkelig, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde avtalt overlevering 1. april, vel og merke dersom været var bra. For tanken på å møkke til en ny sykkel med piggdekksøle fra grisete vårveier var utenkelig. Heldigvis var det ikke bare tørt, men det vakreste vårværet man kan tenke seg. Siden det var en onsdag, gikk første turen rett fra butikken og bort til Fina’n der klubben møtes på første fellesturen det året. Etter vinteren er det alltid mange blanke sykler å se, og de nye syklene vises frem for første gang. Beundrende blikk og mye sykkelprat ble det, og så – slik klubbtradisjonen foreskriver – gikk første onsdagsturen til Frognerseteren for å drikke kaffe. Jo da, det var en finfin start på årets sesong.

Senere på kvelden stopper jeg foran garasjen, setter sykkelen på sidestøtten og lar den stå på tomgang mens jeg går for å åpne garasjeporten. I samme øyeblikk som jeg bøyer meg ned for å åpne porten hører jeg en liten skraping i grusen, fulgt av den verste lyden man kan tenke seg: En flett ny MC - med 47 kilometer på telleren - som går overende i grusen så det dundrer i bakken. Jeg blir stående urørlig, med hånden på garasjehåndtaket, uten å snu meg, mens den silkemyke tomgangen forandres til noen hese og fornærmede snøft før den utånder. Det lukter bensin. Fortsatt fremoverbøyd, med garasjehåndtaket i hånden, våger jeg et blikk over skulderen. Bare et rask blikk. Jeg registrerer i et glimt hovedlyktenes triste og anklagende blikk før jeg snur meg bort og hviler pannen mot garasjedøren – fortsatt med dørhåndtaket i hånden – og kjenner fortvilelsen sige inn i kroppen.

Lukten av bensin som renner ut får revet meg ut av transen og bort fra døren. Jeg bøyer meg ned og merker knapt vekten av 208 kilo da jeg løfter den opp og setter den på hovedstøtten. Det er enda verre enn jeg trodde. Clutch håndtaket er brukket, speilet og vekten i enden av styret er ripet opp, begge blinklysene er knust, og aller, aller verst så har den ikke bare falt overende, men den har sklidd på den blanke sorte lakken bortover grusen. Store hvite striper, nærmest som etter et rovdyrangrep, griner mot meg med dype flenger på hele venstre side.

”Det var da fælt til oppstyr for noen riper på sykkelen”, sier du kanskje til deg selv nå, mens du sitter der helt uberørt i godstolen din og leser om andres ulykke. Kanskje noen riper til eller fra ikke gjør noen ting på din sykkel. Kanskje den har hundrevis fra før, kanskje du gruser en gang i uka for alt jeg vet. Kanskje den bare er en gammel haug. Men min var helt nyyyyy!

Med bøyd hode triller jeg sykkelen inn i garasjen og lukker døren til gravkammeret.

”Hei, hadde du en fin tur i dag”, sier hun med blid stemme i det jeg kommer inn.
”Du tror bare ikke hva som har skjedd” sier jeg. Det er stille en stund.
”Har du veltet med den nye sykkelen?”
”Ja, men jeg satt ikke på den da det skjedde”
”Hva er det du sier! Ble det stor skade?”
”Den er ikke kjørbar engang.”
”Det var jommen bra det var du som gjorde det, og ikke meg”, kommer det etter en liten pause.

Og det hadde hun selvfølgelig rett i, for det å velte med en splitter ny sykkel er et privilegium som bør reserveres eieren selv. Jeg får av meg kjøreutstyret og setter meg i sofaen. Gleden som jeg hadde for bare 3 timer siden er omgjort til den mørkeste fortvilelse. Hvordan kunne dette bli ugjort?

Ta deg sammen da mann, tenker du sikkert nå. Gjort er gjort, det er sikkert ikke så ille som du tror! Men der tar du feil igjen, for det var akkurat så ille. For hvite riper på sort bakgrunn ser ille ut.

Den natten kaster jeg meg hvileløst på sengen og får ikke sove. Tankene kverner i hodet, og ripene i kåpa blir større og større, til dype sår der plasten er krøllet til side som høvelspon. Det ender med at jeg står opp, hiver på meg slåbroken og tar med lommelykten ut i garasjen. Jeg setter meg på en trekasse og lar lykten gli over elendigheten. Jeg sier til meg selv at de kanskje ikke er fullt så dype og lange som jeg forestilte meg. Kanskje ikke fullt så brede heller. Hadde noen av naboene kommet forbi da, og sett meg sitte og riste på hodet mens jeg snakket med meg selv - midt på natta - framfor sykkelen, iført slåbrok, tøfler og lommelykt, så hadde de trodd jeg hadde tørna.

Morgenen etter må jeg en tur innom garasjen igjen, før jeg drar på jobb. Småjentene mine står og ser på pappa med store øyne der jeg setter meg ned på trekassen og er helt fraværende mens jeg vurderer hvordan skaden kan utbedres. ”Ta på noe tusj da pappa, så syns det ikke”, sier eldstejenta og klapper meg trøstende på hodet. ”Hm, jeg vet ikke det” sier jeg temmelig mutt.

I løpet av dagen finner jeg frem vannfast tusj og sort blank Bengalac, før jeg går spissrotgang i Suzukibutikken. Det virker som om alle i hele butikken husker meg fra dagen før, da jeg hentet den nye sykkelen. Og så sto jeg der og skulle ha deler allerede? Merkelig, vanligvis står man der i evigheter uten å bli lagt merke til. Historien må fortelles minst 4 ganger før jeg endelig kommer meg ut med blinklys og clutchhendel.

Det ble slett ikke så verst da jeg var ferdig med tusj og lakkpensel, og etter noen måneder med veistøv og daglig bruk var det bare jeg selv som visste hvor ripene var.

Og moralen i historien?

For det første: Aldri, aldri sett fra deg sykkelen på sidestøtten med motoren i gang. For det andre: Aldri, aldri kjøp deg ny sykkel hvis du ikke kan ta de første ripene som en mann.


<< tilbake