Klikk for større bilde
Bildetekst.
Klikk for større bilde
Bildetekst
En historie om min femte motorsykkel.

Den siste tiden hadde jeg av en grunn jeg ikke visste stadig vekk funnet meg selv i forskjellige MC-butikker. Riktignok har jeg alltid kjøpt for det jeg har hatt råd til og litt til, men vi hadde akkurat flyttet inn i nytt hus, bygget terrasse på 50 kvadrat og hadde barn nummer to på vei. Så penger hadde jeg i alle fall ikke. Hva i all verden hadde jeg da i en MC-butikk å gjøre?

Vår trofaste Suzuki GS 400 var fortsatt i topp stand, den var nylakkert i sort metallic og flottere enn da vi kjøpte den 12 år tidligere. Men det var for lite futt i motoren. For lite pulver, som de sier i Fredrikstad. En kamerat med en diger touringutstyrt GS1100 kalte den for "mopeden". Greit nok en gang i blant, men da uttrykket satte seg til en fast del av vokabularet, ble det som kinesisk vanntortur, hvert drypp ble til slutt en pine.

Det var nok av denne grunn bena hadde styrt meg inn i butikken. Øynene flakket uten interesse over diverse plastraketter og stoppet på den største, tyngste, eldste og billigste sykkelen i butikken. Det var en naken Suzuki GSX1100 med 18 tommers lettmetallshjul, smale dekk, egen oljetemperaturmåler, clip-on styre og foroverlent kjørestilling. Med samme motor som i Suzukis legendariske Katana på 111 hester var dette en motorsykkel som formelig oste rå kraft.

En kjøretur på motorveien avgjorde saken. Aksen fra 100-140 tilsvarte GS'ens ytelser fra 0-40, og jeg kjente at hornene i panna begynte å presse mot hjelmen. Da jeg satte fra meg sykkelen utenfor butikken kunne jeg kjenne hvordan kubikksjuken reiv i skrotten. Innehaveren gjenkjente straks symptomene: Et lett fraværende og flakkende blikk som stadig søker tilbake til sykkelen, ukonsentrert og slurvete setningsoppbygging, lett sikling og en tendens til å hoppe opp og ned på stedet. Mine patetiske pruteforsøk samtidig som jeg lot som jeg bare var måtelig interessert, ble naturligvis straks gjennomskuet. I stedet ble det fullt Givi veskesett i tillegg. Og ny hjelm.

Nyheten om forestående bytte av sykkel ble ikke godt mottatt. Min bedre halvdel trivdes nemlig utmerket med den lille GS'en, så kjøpet var langt fra populært. Det hjalp slett ikke å påpeke at den bare gikk et par tusen kilometer i året, fordi det bare var hun som brukte den. Jeg gadd nemlig ikke kjøre tur med den, og vår 4-åring som skulle til og fra barnehagen gjorde at jeg brukte bil til jobben uansett. Så hun bifalt ikke kjøpet av den nye monstersykkelen med jernhard clutch, høy sal og vekt som en liten flodhest. Dette var den klassiske førtiårskrisen, fikk jeg vite. Halvgamle mannfolk som kjøper stor MC fordi de mener de har kun kort tid igjen. Men jeg kjøpte jo ikke motorsykkel fordi jeg nærmet meg 40 mente jeg, jeg hadde hatt motorsykkel siden jeg var liten gutt, og ville gjerne være gutt fortsatt.

En annonse i Aftenposten resulterte i telefonstorm, selv om GS'en var priset høyere enn det vi kjøpte den for 12 år tidligere. Førstemann som ringte tok den usett og kjørte fra Skien for å hente den samme kveld. Når sånt skjer får man følelsen av at prisen er for lav, uansett hvor høy den er. Da jeg hjalp den nye eieren med å laste inn i varebilen kjente jeg før første gang vemod og ikke lettelse ved å selge en MC. Ikke så rart, for med 10 år uten et feilslag, på tross av flere turer i grøfta og et og annet bankkran (ref tidligere historier) samtidig som den steg i verdi, var den enestående.

Etter et særdeles hardt anfall av saldomasochisme (alle mynter vekslet inn i sedler, kontoen på maks overtrekk, forskudd på lønn, feriepenger, fremtidig bilgodtgjørelse og glovarme kredittkort) overtok jeg en sykkel med 100 kilo høyere vekt og 60.000 flere kilometer på klokka. Forstå det den som kan.

Tidligere eiere av det nye vidunderet hadde ikke hatt samme forhold til renhold av motorsykkel som jeg, men etter 2 dagers intensiv polering og pussing var den presentabel. En langtur i sommervarmen avslørte avsindig hyling på 3. og 5. gir, at fjæringen bak var slapp, demperne var slafsete og gaffelen gikk i bånn ved bruk av de dårlige bremsene. Alt dette var ting som jeg ikke hadde sjekket på min raske tur på motorveien. Så her var det mye å ta tak i. Og det var alt jeg fant ut, for 7 dager var alt vi fikk sammen før det var slutt.

Telefonsamtale på jobben. Min kjære - hun er hjemme med barselpermisjon - spør undrende:

"Du, jeg ser du kjører sykkel i dag. Jeg trenger bilen din nå, men den står ikke i garasjen. Hvor i all verden har du parkert den ?" "Den står her på jobben. Jeg kjører ikke sykkel i dag"

Det var liksom ikke noe poeng å spørre om hun hadde sett skikkelig etter. For inne fra vår låste garasje hadde to par joggesko vært og stjålet 260 kilo jern, påmontert bøylelås og styrelås. Og det på en lys sommernatt, med biltrafikk rett forbi åstedet.

Men hva i all verden skulle de med denne ? Jeg mener at hvis du først trengte ny sykkel og ikke var typen som betaler for seg, ville du ikke velge noe annet enn en 15 år gammel motorsykkel, i tvilsom teknisk stand og med avsindig høy kilometerstand? Noe lettere og nyere, kanskje? En japansk plastrakett for eksempel ? Bestillingstyveri, spør du meg...

Har dere ikke opplevd å bli frastjålet MC'en noen gang, så kan jeg garantere at det er en nitrist opplevelse, uansett hvor bra eller dårlig sykkel du har. Leseren må her forstå forskjellen mellom bil og sykkel. Bilen er en ting. Sykkelen derimot har man et forhold til, den er en kompis som du blir venner med og prater med. Den behandler deg pent om du behandler den pent. Når jeg kjører opp foran garasjen hjemme pleier jeg å stoppe motoren, stige av, ta av hjelm og hansker og åpne porten. Så kan jeg sette meg rolig ned i noen minutter og betrakte sykkelen. Tankene løper gjennom veien du har kjørt, svingene, landskapet, luktene, og de beste bildene lagres på harddisken for gjenfortelling. Du gjør jo ikke det med en bil, gjør du vel? Så etter min oppfatning er MC-tyveri en form for kidnapping.

Det eneste som gikk fort den sommeren var tempoet på henleggelsen av saken. For riktig å vri kniven rundt i såret ble det den varmeste juli på 10 år og den tørreste august på 15. To måneder med nydelig blå himmel og perfekt kjørevær. Som jeg måtte bruke på å komme over kubikksjuken og å krangle med mitt forsikringsselskap. De krevde en sinnssyk høy egenandel og hevdet at sykkelen var verdt halvparten av det jeg hadde gitt for den. Noe de nok hadde rett i.

Og moralen i historien?

Å stjele motorsykler er så mye verre enn å "rappe sukkertøy fra unga". Slike folk er sekunda vare, siste sortering, menneskelig bunnfall, rett og slett møkkafolk.

En annen side av saken er at hadde ikke sykkelen blitt stjålet, hadde jeg ikke fått byttet ut sykkelen til en med kåpe, og da hadde jeg vel heller ikke kommet på dette med banekjøring...

Det er aldri så gæærnt at det ikke er godt for noe.


<< tilbake