Klikk for større bilde
XS650#2
En historie om min tredje tohjuling.

Hondan var solgt, og bra var det. Det ble liksom for lite motorsykkelkjøring av det når jeg måtte ha med et ekstra batteri i ryggsekken for å kjøre Fredrikstad - Hvaler tur/retur.

Heldigvis dukket det opp en kar som falt for den vakre lakken, og som optimistisk mente at ladeproblemene bare var småtterier, og at en ny dynamo var unødvendig. Jeg var selvfølgelig like optimistisk, mens jeg håpet av hele mitt hjerte at han tok feil. Hadde han rett, hadde nemlig jeg dyttet jævlig mye og helt unødvendig. Uansett ga han meg et tilbud jeg ikke kunne si nei til, og Hondan forsvant ut porten for siste gang.br>
Det var egentlig ikke planen å kjøpe noen ny sykkel, men pengene fra Hondan brant noe helt utrolig i lomma. Som tidligere fortalt har jeg alltid kjøpt for alt det jeg har råd til, og litt til. Så med cash i lomma, ny fast jobb og foreldre som ennå ikke hadde kommet på at eldstemann burde betale for seg hjemme, var det jo bare å kline til. Jo før, jo bedre.

I utstillingsvinduet hos Fredrikstad Motor sto det en Yamaha XS650. En svartlakkert 71 modell med gummiopphengt to-sylindret motor på drøyt 50 hester. En diger sykkel, der salen var så høy at jeg bare fikk tåspissene nedi på begge sider, og bukkehornstyret var så bredt at jeg akkurat rakk mellom håndtakene. En smule overdrevet er denne beskrivelsen kanskje, men i forhold til min gamle CB350 var det massive greier. Dessuten var det lyden, da. Veldig fet, akkurat som en BSA 650, som den jo var en ren kopi av. I motsetning til mine tidligere ekvipasjer hadde dessuten XS'en bunndrag i massevis, og likte seg best i cruiser-fart. I dag er den faktisk en anerkjent klassiker.

Men det var hverken det brede styret eller den fine lyden som gjorde at jeg kjøpte sykkelen. Neida, det var rett og slett at denne butikken var det første stedet der de ikke spurte etter sertifikatet - før prøvekjøring. Det hadde seg nemlig slik at jeg rett og slett ikke hadde rukket å få kjørt opp til lappen på lett motorsykkel. Derfor fikk jeg heller ikke lappen for tung motorsykkel da jeg tok bilsertifikatet på 18 års dagen. Etterpå var det jo for sent, liksom. Etter prøveturen var jeg solgt og sykkelen kjøpt, og jeg kunne stolt fortelle hjemme den kvelden at jeg hadde kjøpt motorsykkel på avbetaling. Min far kom da nok en gang med visdomsord om hvordan man skulle gjøre slike kjøp. Det var noen greier med å spare først og kjøpe når man hadde råd til det. Kjøpte man i stedet først så ble det nok en råd etterpå, mente jeg. Vi ble ikke enige om den saken.

Det hviler en elektrisk forbannelse over mine sykkelkjøp, og XS'en føyde seg pent inn i rekken. Det var nemlig plent umulig å få blinklysne til å virke, og når bremselyset kom på gikk hoved lyset av. Men for første gang hadde jeg handlet med garanti, så jeg fikk komplett nytt ledningsnett som løste alle problemer. Likevel virket selvstarteren bare et par ganger så lenge jeg hadde den. Det var en utfordring å ta sats fra salen og kaste mine 57 kilo ned på kicken, og dessuten så det mye tøffere ut enn å trykke på startknappen. Bortsett fra de gangene den slo tilbake, da. Da ble det å stappe en hanske i kjeften og hoppe rundt på et ben til jeg turde å sjekke om leggbeinet var brukket. Ikke fullt så tøfft, men temmelig underholdene i følge mine kompiser.

Så til saken kjerne. Det er faktisk slik at når gutter er rundt de tyve er de ikke fullt utviklet i hodet, selv om de er det i bjellene. Jeg var intet unntak, og vurdering av risiko og mulige konsekvenser av idiotkjøring var uinteressant. En varm sommerettermiddag hadde det seg slik at vi var en gjeng som var på vei hjem fra Rygge til Fredrikstad. Foran kjørte noen kamerater i en overlesset Honda Civic, og 2-300 meter bak kom jeg og en kompis på XS'en. Planen var - selvfølgelig - å passere Civicen i tilnærmet lydhastighet på den lange motorveisletta forbi Rygge Flyplass. Bare sånn for å markere, liksom. Det er en fin liten nedoverbakke på den motorveiutkjørselen som hjelper godt på aksen, og med rulla i bånn dro jeg sykkelen helt ut på girene. Det var endel trafikk i mot, men det er jo derfor man har midtfila. Civicen nærmet seg i hurtitogfart, og tærme krøllet seg i joggeskoene av bare fryd. Med femtegiret inne og turtelleren krabbende oppover mot rødfeltet la jeg XS'en på den gule stripa.

Men akkurat forbi "point of no return" legger Civicen seg ut for å passere en bil med Campingvogn. Og mot kommer det selvfølgelig en diger trailer. Helvete!

I løpet av noen få, men uendelig lange sekunder får jeg siktet på åpningen mellom traileren og bilen, klemt inn knær og albuer, registert en trailersjåfør med åpen munn og handa på hornet. Lufttrykket treffer som et knytteneveslag og hjelmen filleristes. Vi er så nære at trailersiden er som en vegg som suger oss til seg, det går ikke å legge hånda i mellom. Doppler-effekten av 4 orgelpiper fra trailerhornet på en meters hold er helt surrealistisk. Så er vi forbi.

Jeg legger merke til at jeg fortsatt holder gassen krampaktig i bånn, og får slakket av. Pulsen går i 200, adrenalinsjokket prikker i fingrene og freser i hjernebarken. Kompisen bakpå sitter dørgende stille. Et kvarters tid senere stopper vi hjemme hos meg, og Civicen kommer et par minutter etter.

Vi går mot hverandre, ser ned og sparker litt i grusen.

"Så du meg ikke i speilet, eller?"
Han rister på hodet: "Så ikke i speilet."
"Jeg så forresten ikke blinklyset ditt heller."
Han rister på hodet igjen: "Brukte ikke blinklyset." "Jeg hørte bare et jævlig kanonskudd, og så var du 100 meter lenger framme."
"Kanonskudd ?" Vel var lyden på XS'en fet, men det fikk da være måte på.
"Ja se på speilet mitt." Han peker mot bilen, og vi går bort og ser etter.
"Hvilket speil?" spør jeg. Et krøllet speilfeste dingler i en skrue.
"Jeg kjenner det faktisk litt i kneet", kommer det oppklarende fra min baksetepassasjer.

For mens jeg hadde rukket å trekke inn knær og albuer, hadde min passasjer truffet speilet med høyrekneet , knust det til atomer og revet det av. Og de som husker hvordan de første Civicene så ut vet at den modellen hadde dører som buet ganske kraftig utover fra der speilet er plassert.

Og moralen i denne historien?

Jo, alle av oss har opplevd eller kommer til å oppleve "nære på" situasjoner i trafikken, og som oftest går det bra. Men det er viktig å lagre opplevelsene i bakhodet, slik at man gjenkjenner mulig farlige sitausjoner før de blir virkelig farlige. Som MC-fører er erfaring veldig viktig, og alle må lære det selv. Så når jeg får horn i panna på favorittveien eller girer ned 3 hakk for å feie forbi en snile på 4 hjul, da tenker jeg på "kanonskuddet på Rådesletta", og roer meg ned et ekstra sekund ti og dobbeltsjekker først. Står den bilen der borte parkert, eller sitter det noen i førersetet? Hvorfor kjører den snilen så sakte, leter han kanskje etter en avkjørsel på venstre side 50 meter lenger borte?

For biler gjør ikke alltid det man tror, gjør de vel?


<< tilbake