Klikk for større bilde
Petterøe, Røeden og Peter gjør seg klar til Rudskogen.
Klikk for større bilde
"Det var deprimerende å se hvor langt det var igjen til kneet tok nedi"
Klikk for større bilde
Røeden smiler i skjegget, mens Petterøe er opp-
skjørtet etter å ha funnet ut hva gutta mente med "rolig sporvalg"
Klikk for større bilde
Peter har banen for seg
selv og legger det første kneskrapet på Ducati 996
Klikk for større bilde
Stein Rømmerud (redaktør i "Bike") holder briefing om fjæring og dempere
I et anfall av overmot hadde jeg tatt Jan Arild i handa på at kneet skulle subbe i asfalten innen sesongen var over. Vi var derfor påmeldt banekurs på Anderstorp i Sverige under mottoet "raskere på bane, sikrere på vei".

Mottoet var i seg selv grunnlag for godkjennelse på høyeste hold. For sikkerhet selger bra i heimen, det skal man vite. Det med farten kan man i og for seg tone ned og nærmest betrakte som en ubehagelig bivirkning. Et problem var imidlertid at min 2 år gamle Suzuki var (i følge tester i engelske Superbike) det aller verste man kunne komme trekkende med på en bane. De mente at kompisene mine enten ville kaste opp eller få latterkrampe, og bladet hadde kun en anbefaling: "Kjør den ut i grøfta og sett fyr på den!" Ny sykkel var altså nødvendig. Litt leit var det dog at Petterøe hadde kjøpt samme sykkel fordi jeg mente den var helt topp.

Valget av ny sykkel gikk greit, det ble en pent brukt Honda VFR800FI i bytte for min GSX750. Hondan er en sikker testvinner, og siden den var rød så den rask ut også. Leserne av mine historier er nå kjent med mine tilbøyeligheter til saldomasochisme, og det lyder sikkert kjent at prisen - nok en gang - var "alt jeg hadde råd til og litt til".

Et par kvelder på bane og en weekendtur på vestlandet overbeviste meg om at dette var en knallbra sykkel. Men fotografiene vi tok på Rudskogen var harde å fordøye, for bildene avslørte at det vanvittig langt igjen før kneet var nedpå. Selv om Røeden kjørte med kneet vinkelrett på fartsretningen kom ikke kneet særlig nære likevel. Ettersom jeg ennå ikke hadde pucks på skinndressen var det greit at man ikke slet hull, men likevel... Hadde vi tatt på oss for mye? Var det bare supermenn som kunne klare dette? Det kunne rett og slett bli pinlig...

På teorikvelden før banekurset skulle vi introdusere oss med navn, alder og sykkel, fortelle litt om vårt erfaringsnivå og hva vi ville oppnå. Min målsetting om "å få kneet nedpå" vakte almen munterhet blant ungguttene. Som de fleste i førtiårene har vi litt grått i håret begge to, men da Jan Arild som en spøk opplyste at han var 67 år - og ingen lo - holdt vi munn og fulgte med på pensumet vi skulle gjennom i løpet av de neste dagene.

Den første banedagen ble de 45 deltagerne delt inn i 8 grupper á 6 sykler. Vi skulle kjøre 20 minutter på banen, kalt "pass", avbrutt av 20 minutters pause ispedd teori eller kjøreøvelser. Både Røeden og jeg kom i samme gruppe, det hadde vi gjort klart for instruktørene.I første pass loset vår instruktør oss rundt for å bli kjent med sporvalget og banen. Så fikk vi trening i det mest grunnleggende:

"Nå konsentrerer vi oss om sittestilling og gasskontroll. Sitt med en halv skinke utenfor salen, bruk pushteknikk så du får et markert nedlegg, møt med gassen, øk på ut av svingen. Ikke bruk bremser nå, vi skal først og fremst ha jevnt tempo."

Noen av gutta syntes det gikk for sakte, og ba instruktøren vår om å øke farten i neste pass. I 90 graders svingen etter langsletta gikk derfor en av deltagerne på trynet med sin Ducati 748. Han fikk revet av speil og bremsehåndtak, og skrapet opp kåpen. Vår instruktøren forklarte - nok en gang - at vi måtte varme opp dekkene før vi øket farten i svingene, og satte farten ned igjen.

Etter et par pass med dette var det på tide å lære å bremse:

"Prøv å finne en naturlig stilling på sykkelen din slik at du kan bremse uten å holde imot med hendene. Knip knærne mot tanken eller sett kneet mot kåpekanten og låret mot tanken. Finn den stillingen som passer best på din sykkel. Hold armene ledige, selv under oppbremsingen fra langsletta. Gjør dere ferdige med bremsingen før dere legger inn i svingen".

Da vi fikk lov å bruke bremsene syntes vi begge at det ble fres i sakene. Hondan har dessuten kåpekanten akkurat passe for å sette kneet i mot, så man ikke tar i mot med styret.

På slutten av dagen skulle vi bruke det vi hadde lært samtidig: "Sett dere ut i god tid, brems med forankring i sykkelen, gjør dere ferdig med brems og gir før dere kommer til svingpunktet, legg kontant ned, ta i mot med gassen og gi på ut av svingen".

Både Røeden og jeg hang ut så mye vi torde, med kneet søkende frenetisk etter asfalten. Jo da, vi merket jo at vi hadde lært noe av dagens øvelser, men kneskrapet kom ikke. Derimot skvatt jeg så sykkelen vinglet da først høyre og så venstre fothviler tok nedi. Jeg følte at sykkelen ikke riktig likte seg, men det kunne jo like gjerne være føreren som det var problemet med. Vi kjørte tilbake til hotellet, jeg hadde krampe i venstre hånd og var skikkelig sliten. Etter en dusj, et par øl og felles middag bar det rett til sengs.

Etter en god natts søvn hadde venstrehånden det bedre, og motivasjonen for jakten på det første kneskrapet var igjen på topp. Første pass startet rolig, med vekt på å kjøre jevnt og uten bruk av bremser:

"I dag starter vi med svingpunktet og hvor vi har blikket. Dere kjenner banen nå, så konsentrer dere å feste blikket så langt frem som mulig. Når dere kommer til svingpunktet og legger inn, vil jeg at dere flytter blikket så tydelig at jeg kan se på hjelmen at dere ser over på utgangen av svingen. Jeg markerer svingpunktet, og dere følger de første rundene. Så vinker jeg dere forbi en og en, så jeg kan følge med."

Jeg trives ikke, farten er endel høyere enn i går, og jeg kvekker stadig til av at fothvilerne subber. Dermed binder jeg meg, og må stadig slakke av på et krampaktig grep i styret. Sykkelen liker seg heller ikke, styret vibrerer i svingene og en ubestemmelig følelse i halebeinet gjør meg usikker på om jeg kan kjøre fortere. Ettersom instruktøren vår øker farten blir jeg etter i svingene og må ta igjen på rettstrekkene. Jan Arild og jeg kjører som vanlig rett bak hverandre, og han gir meg klar tilbakemelding:

"Du kjører jo som en krøkke! Hva er det som er problemet?"

"Vet ikke. Det er akkurat som det ikke kan gå fortere. Den oppfører seg rart."

Jeg forklarer symptomene til en av deltagerne i RR-gruppa, og 3 mann går i gang. Gaffelen justeres hardere, forspenningen og returdempingen bak strammes.

"Du skal egentlig ta en justering av gangen, men den trengte en skikkelig hestekur. VFR'en er en fin sykkel som ikke skal ha slike problemer i den farten dere kjører". Jeg skrur dessuten av pysepinnene fra fothvilerene for å unngå skrapingen, og legger ut på neste pass.

For en forvandling! Jeg har fått ny sykkel! Kvikkere innlegg, stødig med fullt nedbrekk og vibrasjonene i styret er borte. Jeg slapper av igjen, og konsentrerer meg om å følge instruktøren. Selvtilliten er stigende, og jeg er skikkelig fornøyd når jeg svinger inn i depotet etter passet. Men så kommer Røeden bort med ulvegliset, og sjekker demonstrativt knepucksen min:

"Hva er dette for pinglekjøring ?" Han peker triumferende på sitt høyre kne. Pucksen har vært nedi!

Jan Arild forteller triumferende: "Jeg bestemte meg for at nå var det nok, nå skulle jeg nedi om jeg så gikk på trynet. Så jeg hang ut og la meg over til jeg trodde albuen skulle ta nedi. Så sa det skritsj i Honda-svingen og nå skraper jeg der hver eneste runde!"

Jeg kjenner misunnelsen rive i skrotten. Nå var gode råd dyre! Tanken på å sitte 4 timer i bilen på hjemveien og høre på Røeden's utlegginger om hvordan man kjører med kneet i bakken var rett og slett kvalmende. Snakk om katastrofe !. I lunsjen slår vi et slag bort til om Ducati importøren, som Jan Arild kjenner godt. Det er dessuten ingen som slår ham når det gjelder å presse en leverandør for siste dråpe med goodwill. Så han legger inn et godt ord for meg om prøvekjøring sammen med en instruktør. "Bare sånn for å prøve hvor suveren Ducati er på banen, det er jo på tide at han får kjøpt seg en skikkelig sykkel i stedet for dise japsegereiene !" Til min store overraskelse står jeg med nøklene til en flett ny 996 og hører mannen be meg om å "holde turtallet over 4000 så den ikke soter !" Det er ikke det man vanligvis får beskjed om når en prøvekjører, og jeg forsikrer ham om at det skal jeg nok klare...

Mens vi varmer opp dekkene på en rolig runde tenker jeg: Nå er det ingen vei tilbake! Dersom jeg kjører inn i depotet uten skrapemerker på kneet etter å ha kjørt på denne banen med verdens beste serieproduserte banesykkel, kommer jeg ikke til å få fred for historier om denne turen de neste 10 årene! Det kommer til å føye seg inn i Skybiker historien at Peter var på banekurs uten å få kneet nedi ! Nei, her er det bare å lene seg over til albuen skraper i bakken.

Ducatien er fjellstø, og har enormt bunndrag. Eieren står ved depotet og ser på, så jeg passer på å dra den helt ut, så turtallsperra slår inn i det jeg passerer. 4000 omdreininger - fnys !! Jeg følger instruktøren 2 runder, så signaliserer han at jeg skal kjøre først. Jeg konsentrerer meg om å kjøre mykt, men bestemt, og å se mot utgangen av svingen. På tredje runden skjer det, en lett vibrering i høyrekneet og en deilig skrapelyd.

ENDELIG!

På de to neste rundene har jeg høyrekneet nedi 5-6 ganger før jeg blir flagget inn. I depotet er jeg akkurat like triumferende som Røeden var på forrige passet, og peker stolt på skrapemerket på kneet. Det blir en del hoiing og heiing og "high five" og alt det der, vi ser ut som to komplette idioter der vi slår hverandre på ryggen og sjekker hverandres knær. Du har ikke mer moro enn du lager sjæl, sier nå jeg.

De siste passene på kurset skal vi praktisere det vi har lært, og forsøke å kjøre både hurtig og sikkert samtidig. Instruktørene fordeler seg rundt banen og følger med på moroa. Solen har kommet skikkelig frem, og dekkene har kjempefeste. I stedet for å være et uoppnåelig mål, blir kneet nå et referansepunkt. Sykkelen legges bestemt over til kneet subber, og jeg møter med gassen. Så er det å holde nedlegget, mate på med pulver ut av svingen og la kneet skrape helt til det er på tide å rette opp. Så flytte seg over på andre siden av salen og gjenta prosessen i neste sving. Helt rått er det å ligge bak Jan Arild og se kneet hans klistret i asfalten, mens du ligger 4 meter bak på samme måte. Absolutt sinnsykt moro, følelsen er rett og slett berusende, og adrenalinet flyter fritt.

Ettersom vi legger rundene bak oss blir det mer flyt i kjøringen. Mellom passene gir instruktørene oss oppgaver i hva vi skal konsentrere oss om i det neste. Vi øker farten gradvis og blir sikrere på idealsporet. Midt i siste pass kjører min Røeden inn og står ved depotet og ser på noen runder:

"Jeg måtte bare inn og se hvordan det så ut fra banekanten. Du tror rett og slett ikke hvor fort det egentlig går!"

Men det var langt fra tempoet i vår "kneet i asfalten" kjøring og opp til farten som den hvasseste gruppen satte opp på kurset. Og like minst like langt igjen opp til farten som Rolf Kåre Valderhaug- Norgesmester 6 ganger og en av instruktørene - hadde da han la noen runder alene i pausene. I det selskapet blir knesubb en rolig søndagstur.

Det er deilig å få av seg skinndressen og klissvått undertøy, komme seg i "sivilt" og få syklene opp på hengeren, som vi har valgt i stedet for en ekstra overnatting. På veien hjemover er vi slitne og fornøyde. Målet med turen er nådd, det er luksus å cruise fredelig i fartsgrensen med en Ford Mondeo. Vi har fått dosen og mere til etter 650 kilometer på banen på 2 dager. Kurset har gitt mersmak, det blir definitivt mer banekjøring etter dette. Bare tenk på alle kompisene som hadde trengt å forbedre kjøringen sin!

Dette med "raskere på bane, sikrere på vei" har definitivt noe for seg. Og det med farten kaller jeg nå en behagelig bivirkning.


<< tilbake