For et par år siden fant jeg ut at jeg hadde mye igjen å lære, og det fant jeg ut etter å ha kjørt sykkel i over 20 år. Jeg lærte faktisk at det var helt sjokkerende mye jeg overhodet ikke kunne, og at mye av det jeg ikke kunne var helt livsviktig for en motorsyklist.

De fleste av oss er enige i at det vi lærer på kjøreskolen bare er et grunnlag for det du lærer senere på veien. Det er ute på veien du får erfaring, for den kan du ikke lese deg til. Mye av erfaringen går på å lære seg å ”lese” trafikkbildet, slik at du identifiserer farlige situasjoner før de blir virkelig farlige. Men paradoksalt gjør denne defensive kjøringen at du ikke får brukt ferdighetene på å klare nødsituasjoner.

Ta for eksempel en panikkbrems. Hvis du er virkelig god til å bremse, vet du instinktivt hvor hardt du kan gå på før forhjulet låser. Det vet du fordi du har lest føreforholdene riktig, avlest din egen fart, du kjenner dekk, sykkel og bremser til fingerspissene. Du sitter riktig, ser riktig og bruker riktig håndgrep. Selv om vanskelighetsgraden økes ved at du må gjøre en unnamanøver, eller det skjer midt i en sving vet du instinktmessig hvordan du skal forholde deg. Du vet det fordi du har gjort det før.

Hvis du er en av de som går rundt og sier ”jeg kjører så defensivt at det skjer ikke meg”, da stikker du hodet i sanden.

Når vi kjører på veien må vi ha reserver tilgjengelig, både personlige og fysiske. Kjører du helt opp mot grensen har du ingen reserver for å mestre det som er uventet. De personlige grensene er langt fra konstante, de varierer med ferdigheter, med tiden på sesongen og dagsformen. De fysiske grensene varierer etter hva slags sykkel du kjører, og veigrepet avhenger av dekkene, veibanen og temperaturen, og ikke minst hvordan sykkelen er satt opp fjæringsmessig. Legger du sammen alle disse variablene i din vurdering av hvor mye reserver du har å gå på, så er en ting helt sikkert: Grensen ikke er lik for alle, og den er uansett i kontinuerlig bevegelse.

Hvis 70% av maksimal hastighet i en sving er en grense du er komfortabel med, da har du 30 % igjen til å endre sporet fordi det er dieselsøl i veien, eller bremse for en fotgjenger i veikanten fordi det kommer en trailer i mot. Du har reserver igjen å ta av.

Tenk deg så at du kjører gjennom en sving. På din touringsykkel har du slitesterke dekk og fjæringen er satt opp for turkjøring. Du kjører ikke så veldig mye hvert år, men du er defensiv i kjørestilen, du kjører mykt og jevnt og bruker motoren mye som brems. For deg og din sykkel blir 70% grensen som du er komfortabel med 70km/t. Grensen for hva du og sykkelen din kan mestre vil være 100, og på 101km/t kjører du sannsynligvis ut eller kommer over i motsatt kjørebane.

I samme sving kjører din kamerat med sin moderne sportssykkel. Han har dekk som er myke som tyggegummi, en sykkel som er laget for å manøvreres hurtig og lett, som har meget god bakkeklaring og et fjæringsoppsett som gir optimal tilbakemelding. Han har en aktiv kjørestil, er erfaren banekjører og bor på sykkelen hver sommer. Hans 70% komfortgrense i denne svingen er 90 km/t. Skal du henge på ham gjennom svingen i 90 er du helt opp mot grensen for hva du kan klare, mens han er langt, langt unna.

Tenk over hvor mange ganger du har opplevd at høyresvingen har blitt litt krappere enn du trodde den var, slik at du kom over i motsatt kjørebane. Sier du ”det har aldri skjedd”, tror jeg ikke på deg. Alt som manglet for at du skulle bli en del av statistikken var bare en bil i motgående kjørebane.

Det er risikabelt å kjøre MC, selv om man legger seg på 60% og har masse reserver å gå på. Det skjer stadig uventede ting som gjør at du må reagere instinktivt og riktig i brøkdelen av et sekund. Hvis vi bare kjører og aldri trener, er det en fysisk umulighet å være ”best når det gjelder”. Det blir som å hoppe fallskjerm uten å trene nødprosedyre. Det er en drill du må trene på, for du har alltid dårlig tid når har bruk for reserveskjermen.

Trener du på nødprosedyre? Kjenner du dine egne grenser? Gjør du noe for å øke reservene dine?

For å lære mer må du pushe dine egne grenser, slik at disse kan utvides. Det kan bare gjøres ved å øve, om og om igjen. Enkle øvelser med mange repetisjoner. Brems rett frem, brems i sving, brems med unnamanøver, kontrastyring, saktekjøring. En tom parkeringsplass på 110 x 50 meter er alt som trengs. Likevel er det 90% av oss som kjører rundt og er helt uforberedt, for vi trener ikke!

Jeg startet med å si at for et par år oppdaget jeg hvor lite jeg kunne. Det gjorde jeg først på rustløsning hos Senior MC, så på kurs med Stein Rømmerud, på kurs med Wobble og på kurs med Senior MC. Jeg sett meg selv og mine kompiser øke sine ferdigheter dramatisk, både på banen og ennå viktigere: på landeveien. Og ennå kan jeg ikke nok. Men jeg har sett en kompis kutte bremsestrekningen sin til halvparten etter 12-15 repetisjoner på en liten kveldstime, og det kan være helt avgjørende for ham når som helst. Det er viktig for meg.

Jeg har også sett hvor komplett patetisk noen gjør de første øvelsene sine, selv om de kjører fete sportssykler til flere hundre tusen og har skinndress med knepucks. For dette har absolutt ingenting med å kjøre fort å gjøre, bare med å beherske sykkelen bedre.

Så enten du er jente og kjører soft chopper, om du er RR-gutt eller om du er touringfantast, så gjelder dette for deg også: Få hodet opp av sanden, det er så lite som skal til for å oppnå store forbedringer!

Og forresten: Gøy er det også…


<< tilbake