Klikk for større bilde
Brosjyren anno 1973
Klikk for større bilde
Så langt over kunne du lene en sykkel på den tiden..
Klikk for større bilde
Og dette gjorde jentene straks de så en GT380
Av Kjartan.

Det er varmt, det er sommer, det er skolefri og en kjekk jypling på 15 skal få kjenne noe som aldri slipper taket. Han skal stifte bekjentskap med stålhesten.

Stedet er legesenteret i Våler i Solør, året er 1975 og personen er meg. Men omstendighetene skulle vært regulert av en eller annen bestemmelse… Fantes det egentlig aldersgrense for moped da? I hvert fall ikke på bygda. Alle mine jevnaldrende venner hadde kjørt moped flere somrer allerede. Jeg hadde "kjørt" kombisykkel - en sånn med små hjul, delbar ramme og med blomster og sommerfugler på. Den hadde jeg tråkka milevis på - hele sommeren – hver sommer, så jeg var i hvert fall i fin form. Jeg hører fortsatt Deep Purples "Black Night" og Black Sabbaths "Killing yourself to live", så snart jeg ser en sånn kombisykkel. Gud som jeg tråkka pedaler den sommeren! Kompis "Ottos" sin kassettspiller var trygt forankra på bagasjebæreren, der vi følte vi "suste" over flate, støvete furumoer i Våler, på vei til en kompis på "Fæssa" (Braskereidsfoss). Han hadde fått ei ny plate vi bare måtte høre.

Farlig lek
Men da vi kom til legesenteret i Våler, stoppa vi. Der sto Tormod sammen med en han kjente. Vi stoppa "Ottos" og jeg. 
– Fin sikkel, heh? sier Tormod. 
– Jo, ja, er du gæ’rn. ’etta er flætter sæ sekkert – må værra artig å kjøre, gett, svarer jeg. 
- List teill å prøve’n eill? ymter eieren frampå. (Dialekta har ingen y-er og ingen ø-er - hadde ingen da i hvert fall… Og e-en er usedvanlig trang i skjæret) 
- Meiner du jeg skulle kjøre ’etta herre? sier jeg. 
- D’er greitt fær mæ. Viss du tær, da… mumler eieren av vidunderet, en Suzuki GT380.

Slikt er jo usedvanlig smart å si til en guttunge på 15 som er selvgestaltet konge, proppfull av selvtillit, ikke er redd for en eneste ting – og har absolutt alt å bevise her i verden. I hvert fall var det feil guttunge å komme med en sånn provokasjon til der og da, for den guttungen hadde sist helg fått forrige provokatør til å holde kjeft. Da løp han så fort han orka oppå det cirka 30 centimeter breie og høyeste spennet på Eidsbrua – med skikkelig start som en sprinter på alle fire, må vite. Ikke smart, nei. Men jeg var bare ikke smart med sånne ting, og kanskje er jeg det ikke nå heller. Av og til tror jeg jammen meg til og med at jeg liker det.

Jeg vet slike ting helst ikke skal kunne skje. Likevel har de alltid skjedd, og særlig blant kvisete gutter med kropper der hormonene runder svingene med 8000 omdreininger i minuttet. Nabobarnas foreldrene ser på meg med mord i blikket når jeg roper oppmuntrende til mine døtre når de med saftige fraspark oppnår svimlende hastigheter ned gangveien utenfor rekkehuset på sparkesykkel – uten hjelm. Blikkene deres forteller meg hvor håpløst uansvarlig jeg er. Da vet jeg at sikkerheten er ivaretatt av storsamfunnet. Gerhardsen gjorde mye bra. Nå har Gerhardsen-ungdommen tatt helt over og blant annet fått ivaretatt tryggheten, overalt, uansett aktivitet. Verden går framover! I dag finnes det bare blåveiser i skogen – ikke på barneknær. Det er rart vi barn av søttitallet i det hele tatt vokst opp, ikke sant?

Voksen tulling
- Meiner du de’ eill? Får jeg prøve ’n? Trur du ’itte jeg tær å kjøre ’ænna sikkel’n din? sier jeg. 
- Vi fær sjå nå ’a… Førstegiret er ne‘  resten opp. Kløtsjen er på vinnster sia – bremsen på høgre. Bakbremsen sitter der‘n sitter på ’ænna fine tråsikkel‘n din. Å gassen har du fu’ sett øss bruke, tenkjer jeg! gliser den uansvarlige eieren bredt. 
- Je får fu’ prøve’n da! smeller det fra meg.

Nei, jeg klarte ikke å si nei. Seinere i livet har jeg ikke vært så flink til å si nei heller, hverken til dette eller hint. "The only difference between men and boys is the price of their toys!" Der sto altså en "voksen" eier av en drøm og tilbød meg å kjøre en skikkelig motorsykkel. Klart jeg sa ja. Han måtte jo vite hva han gjorde. Eller?

Ti minutter seinere: Jeg vippa venstrefoten opp for fjerde gang, slapp ut clutchen og vrei høyrehanda helt tilbake. Nakkehåra reiste seg, framhjulet løfta seg bare en tanke men akk så elegant fra underlaget - akkurat over bakkekulen der Gulf-stasjonen lå på vei sørover og inn i Våler sentrum. På venstre side ligger fortsatt bygningen der "Fengsru’n" satt med kontorarbeid. "Fengsru’n" var lensmann i Våler – og kanskje er han det ennå for det jeg vet. Like før framhjulet igjen fikk full kontakt med underlaget pressa en guttunge på femten hodet ned mens han fortvila forsøkte ikke å skli helt av salen. Blikket ble senka nok til at han så asfalt og ikke himmel. En pubertal helt med stort ego var med ett veldig liten der han suste bortover på en stor motorsykkel, i shorts, t-skjorte og nye, hvite Adidas-joggesko med tre svarte striper. Da jeg igjen så gatelegemet, huska jeg hvilken dag det var. Det var lørdag. Jeg huska det i samme øyeblikk jeg så barnevogna og de som kryssa fotgjengerovergangen i dumpa nede ved bakeriet. Først da kom jeg på at høyrehånda var vridd helt bakover. Det hadde ikke vært plass til den tanken før nå gjennom all lyden og farten.

Fornuftig lensmann
Jeg visste ikke da at ramma var litt mjuk og støtdemperne så som så på datidas sykler, men jeg skal si det vrikka og frei på da bremsehendelen på høyrehanda gikk rett til bånns! Etter en panisk oppbremsing akkompagnert av vilt løpende, hylende og nevehyttende solunger ble en prøvekjørt 380 GT slengt inntil veggen på "kiosken teill’n Einar". Spør ikke meg hvorfor det gikk bra. Tror ikke det var mi skyld… Jeg tok beina fatt og løp som en tulling mot skolen. Like etter at jeg runda hjørnet på ungdomsskolen, så jeg "Fengsru’n" komme nedover gata i folkevogna på et turtall jeg aldri før hadde hørt komme fra en sånn doning. Da hadde jeg bare en tanke i hodet: – Jeg skal aldri mer kjøre motorsykkel.Det har jeg ikke kontroll på. I skråningen ned mot Glomma gjemte jeg meg under noen busker til jeg frøys som en hund i sommernatta.

Jeg hadde ikke kjørt på noen, jeg ødela ingen sykkel, jeg var like hel og en lensmann med gangsyn så vel ingen hensikt i å forfølge en slik sak den gang da – i 1975.

Løftet mitt om null sykkel holdt helt til i fjor sommer. Da fylte jeg 41. Kanskje var det feil å ta den røykepause utafor Oslo City like etter at jeg hadde sjekka ferielista. Kanskje var det feil å høre etter hva slags musikk de spilte - de sommerstemte jyplingene i en lavt nedjekka BMW som sklei rundt rundkjøringa. Kanskje var det feil å se opp på himmelen og en stakket stund savne fresinga rundt øra når du hopper fallskjerm og ligger i fritt fall mot moder jord. Jyplingene spilte i hvert fall "Black Night" med Deep Purple. Noe var det i hvert fall som toppa førtiårskrisa fra fjoråret i en opplevelsessjuk og lei førtiåring. Jeg bestemte meg der og da: Nå tar jeg lappen, og det skal jeg gjøre på den ferieuka jeg ikke huska at jeg hadde igjen fra i fjor!

Neste del:
Kjepphøy kjekkas får seg en på trynet, men reiser seg igjen, kjøper sykkelen han ikke kunne få den gang da, og opplever gammel teknologi og hvor viktig det er å kunne ting om den teknikken.


<< tilbake