Klikk for større bilde
Bildetekst
Klikk for større bilde
Bildetekst
En historie om min første tohjuling.

Min første tohjuling var en godt brukt Sachs Corvette. Sort og hvit - som alle mopeder var den gangen - med rød fiberpels på setet. 700 kroner betalte jeg, en formue som det hadde tatt år å spare opp.

På den tiden kostet full tank 7 kroner og sommerjobben på Esso'n var verdt en femmer i timen. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan jeg klarte å overbevise fatter'n om at det var fornuftig å kjøpe den på høsten, før jeg ble 16 og i god tid før neste sesong. Slik at den kunne stå ubrukt i garasjen resten av høsten og over vinteren. Den fikk jo selvfølgelig ikke stå i fred, det var ren utopi. Han burde skjønt bedre. Det var full rulle på småveier og mellom garasjene fra jeg kom hjem fra skolen og til fattern var ventet hjem. Da sto mopeden pent i garasjen.

Livet har etterhvert lært meg mere om kjøp og salg, og at motoriserte ting går i stykker. Jeg husker ennå gliset til den voksne mannen som sto og tellet mine hundrelapper mens jeg lykkelig putret hjem etter min første handel. At forbremsen ikke virket var jeg klar over, at det manglet lys var kun en bagatell. Det var jo bakbrems og lenge lyst om sommeren! Men at det var noe galt med motoren kunne jeg ikke tilgi ham. Den andre uken var det nemlig slutt på garasjekjøringen. Motoren var uten liv, og såpass til mekaniker var jeg (vi hadde nemlig en West Bend 3,5 hk på prammen) at jeg fikk ut pluggen og konstatert at det ikke var gnist.

Av med alle deksler. Hadde ikke hørt om svinghjulsavdrager, så jeg stakk den største skrutrekker'n inni ting og tang for å holde fast svinghjulet og la vekta på skiftenøkkelen til jeg fikk av den store mutter'n. Men ikke fikk jeg rikket på svinghjulet, og etterpå fikk jeg heller ikke rikket på kick'en. Motoren sto dønn. Det ble 3 lange kilometer å dytte til Thoresen Sport i Gamlebyen. Dette var en av disse mørke butikklokalene med en eldre kar i lagerfrakk bak disken. Han hadde alt, og visste hvor han hadde det. Hvem som skrudde på mopeder der fikk jeg aldri greie på, du leverte på forsiden og hentet på forsiden. Bak hadde ingen noe å gjøre. Jeg husker ennå hans gjennomborende blikk mens jeg forsøkte å bortforklare mine mekanikerkunster, og regningen på 224 kroner husker jeg også godt. Fatterns plutselige motvillighet mot å låne meg pengene indikerte at han hadde bedre greie på garasjekjøringen enn jeg ante, for det gikk mot november og snøføre før jeg fikk lirket løs pengene og fikk doningen hjem. Det var min første sesong på to hjul. Kort, men lærerik.

Så kom jeg til å se Easy Rider. Den gjorde inntrykk. Modifiseringer måtte til, og det første som skulle bort var forskjermen. Styret måtte selvfølgelig opp i høyde med nesa, og to av de største avisbaggene til budene i Fredrikstad Blad gjorde at peden fik den nødvendige pondus bak. En kollega av fattern avslørte i et ubetenktsomt øyeblikk at han hadde to eldre kassable mopeder av merket Tempo. Han fikk ikke fred før de sto på gården hjemme. Kjennere blant mopedfolk nikker nok når jeg forteller at de tidlige modellene med håndgir hadde latterlig smale dekk, og fin bensintank med blanke sider. Dessuten var lykten så liten og fin, med et lite rundt speedometer innfelt, og blå lampe til fjernlyset. Så det tynne forhjulet med det lille navet uten bremsevirkning ble montert sammen med lykta og tanken. Definitivt en forbedring, en slags tilnærming til en choppet Harley. Men 2,4 hestekrefter ved 5800 omdreininger drar ikke skinnet av pølsa, om dere skjønner hva jeg mener. Det måtte mere til for å ligne Henry Fonda.

Min fetter hadde et minst like problematisk forhold til sin Corvette. Særlig halv fem om morgenen vinterstid når han skulle kjøre med avisen, da tråkka han seg god og svett for å få start. Et halvhøyt T-styre og rødmalte sidedeksler var dog et tappert forsøk på å henge seg på modifiseringsbølgen. Så kom fettern over en avskiltet, skamfert og nedkjørt Comet motorsykkel. Vi hadde veldige diskusjoner om hvem som skulle overta dette uhyret på 6,8 hester ved 9200 omdreininger. Min hang til varme pølser, cola og peanøtter var imidlertid vesentlig mindre en min fetters, og kontantbeholdningen derfor noe større. Dessuten var jeg et år eldre. Jeg fikk derfor tilslaget og gikk straks i gang med motorskift. Alle som har greie på dette, vet jo at Cometmotoren går rett inn i ramma på Corvetten, du må bare flytte over sidedekselet med utsparingen for det store luftfilteret, og den store støvsugerlignende potta.

Så var den klar, med ydelser helt utenom det vanlige. Med litt vekt i baggene og rumpa plassert bakerst på setet hadde jeg mine første wheelies. Steiling, het det da. Løftet til og med forhjulet ved giring til annet, dersom man var litt brutal med clutchen. Med skulderlangt hår, solbriller og "stars and stripes" hjelm - plassert på bagasjebrettet der den hørte hjemme - klarte jeg 100 kilometer i timen nedover Fredrikstadbrua, som er Østfolds lengste nedoverbakke. Første gangs brudd på høyeste fartsgrense var en enorm opplevelse. Den ble raskt døpt Kometen. Med K. Den var rett og slett radikal, og jeg var sjefen i gata.

På lang avstand kunne imidlertid de som kjørte sorte Volvoer med hvite skjermer se at her var det noe som burde kontrolleres nærmere. Og at skiltene ville ryke var åpenbart, de satte jo farten opp bare de så meg. Jeg opparbeidet derfor etterhvert en viss rutine i raske unnamanøvre, og ble lokalkjent i forskjellige portrom der man kunne stå inntil faren var over.

Alle vet at man ikke låner bort kjøretøy til andre. Det var imidlertid fettern som opprinnelig fant Kometen, og han hadde derfor en slags hevd på en prøvekjøring, sa han. Vel, vel. Jeg fikk riktignok bange anelser etter at han kjørte ned mora mi på gårdsplassen hjemme. Med fullt styreutslag til venstre ble nemlig gasswiren noe for kort for det høye styret, og hans amatørmessige manøvrering resulterte i full gass. Etter å ha spinni over beinet til moder'n stoppet faenskapet mot veggen. Enda det var åpenbart at det var sjåføren som var problemet og ikke Kometen, fikk jeg kraftig kritikk fra både fettern og modern for både gass og bremseanordninger. Litt paff over kjeften fikk jeg styrt fettern ut porten på prøvetur. Bare en kort tur. Alle kjenner den synkende følelsen når noen blir for lenge borte, og jeg fikk den da. Etter en time kommer fettern labbene oppover bakken med lute skuldre. Kometen var ikke å se.

"Avskilta." Han var preget av møtet med øvrigheten og var litt skjelvende i røsten.
" Stakk du ikke når du så dem 'a?"
"Jeg prøvde det jeg kunne i tre kvartaler og flekte inn porten hjemme, men dem så akkurat baklyset på'n."
"Hva sa dem 'a?". Han trakk opp en mangellapp med mye skrift og kludring.
"Dem hadde ikke plass på lappen til mere enn 13 punkter, og det hadde ikke skjedd før".
Jeg kikket på lappen og venta det værste. "Så dem ikke motor'n eller?"
"Nei."
"Da har du akkurat gått klar av utsettelse på lappen".

Mangellappen var et plaster på såret, noe liknende var aldri sett før eller siden, og på skolen var den et uovertruffent samtaleemne i ukesvis. Særlig det at purken ikke hadde sett Cometmotoren. Men skiltene måtte jo på igjen. Så fettern og jeg klekket ut en plan:

Vi skrudde av skiltene på hans lovlige moped med standardmotor, monterte på mine sidedeksler, la inn mitt vognkort og trillet ned til Biltilsynet. Planen sto og falt på en forutsetning: De måtte ikke sjekke rammenummeret! Bilsakyndige sjekket mangellappen, punkt for punkt og fant det hele i orden, og vi fikk utlevert skiltet mitt igjen. Men de beste planer kan ha fatale svakheter; skiltfestene var nemlig ikke like, hullene sto alt for langt fra hverandre! Jeg lot som ingenting og trakk til den ene skruen med fingrene så hardt det gikk. Bilsakkyndige fikk en rynke i pannen og de små grå gikk på høytrykk. Her gjaldt det å komme seg av sted! Jeg kasta meg på, tråkka febrilsk og fikk start. Det gikk bra til jeg passerte fortauskanten, men da datt skiltet ned og svingte frem og tilbake. Fettern så bilsakkyndige se etter meg der jeg pruppet åvgårde med dinglende skilt, så bort på ham, og så etter meg igjen. Så ristet han på hodet og gikk inn for å avskilte noen andre.

Så hva fikk meg til å tenke på min første to-hjuling ? Jo, på forrige Sjølyst-messe stod det en Honda CB350 på Classic Bike standen. Akkurat maken til min andre motorsykkel, som jeg kjøpte i deler for 2.000 kroner, og aldri fikk til å lade skikkelig. Men det er en annen historie...


<< tilbake