Røedens 996
Ducati 996SPeSial,
kjøpt med hjertet. 

Honda CBR929RR,
kjøpt med hodet.
En historie om min 9. motorsykkel.
Av Peter.

Vanligvis er det bena og underbevisstheten min som rotter seg sammen uten at hjernen er klar over det. Denne sammensvergelsen fører meg intetanende inn i MC-butikker. Som oftest kommer jeg ut igjen med sommerfugler i magen, ny sykkel og sprengt konto.

De kaller det visstnok å kjøpe sykkel med hjertet. Men nå var det tegn som tydet på at denne adferden hadde endret seg. De varme følelsene for min nydelige, knall røde VFR hadde nemlig kjølnet utover i sesongen. For jeg hadde trøbbel med å holde unna for min kamerat på Ducati. VFR'en har et bremsesystem som fungerer på begge hjul enten man vil eller ikke, og det er utmerket på veien. Men på banen bør en bremse seg ferdig før man legger ned, ellers slipper det fort. Ducatien kunne følgelig bremse både senere og lengre inn i svingene, han fulgte meg lekende lett, runde etter runde. Når han kjørte foran, dro han fra noen meter i hver sving, og jeg klarte ikke ta det igjen.

Fokus ble derfor rettet mot andre faktorer. Hvilke sykler kjørte de raske gutta? Hvilke dekk satt godt både på vått og tørt føre? Hvilke sykler dro fra deg i svingene som om du var parkert? Hvilke sykler hadde rykte for å spytte deg i asfalten for et godt ord? Kravet til estetiske kvaliteter og grom lyd ble etter hvert fortrengt til en liten murring.

Så stilte Ducatien helt uanmeldt på nye banedekk med klisterfeste. Mer skulle det ikke til for å knuse meg med 2 sekunder pr. runde. I ettertid kan jeg trygt slå fast at dette er de dyreste sekundene jeg har opplevd. Hittil. For det var på tide med en oppgradering.

Hvilket MC-merke jeg kjører har alltid vært irrelevant for meg. Testrapporter er derimot viktigere. Et problem med tester er at en sykkel kan være en vinner i ett blad og nummer fire i et annet. Det kan skille både tre og fire tideler pr. runde mellom syklene, og slikt er jo uhyre viktig for oss vanlig dødelige. Så etter ukers finlesing av tester falt valget på sykkelen som av et av bladene ble kåret til ”Sportsbike of the year 2000”. Ikke den peneste, ikke den sterkeste, ikke den råeste, og ei heller den som sender deg i asfalten om du er litegrann for grådig med gasshånda. Men en sykkel du kan kjøre fort på uten å være supermann, som gir deg selvtillit og nærmest kjører av seg selv. Dessuten kunne du såvidt kjøre tur med den uten å bli skadet for livet av en ekstrem kjørestilling. Alt dette i følge MC-bladet som har så arrogante testere at de mener det eneste du kan gjøre med en GSX750F er å ”kjøre den i grøfta og sette fyr på den.” Og som jeg derfor hadde full tillit til. Fornuftig, det.

Uten å fortelle noen om mine planer fant jeg en Fireblade under oppbygging etter totalskade. Ny ramme, ny forstilling, ny plastikk, alt skulle skiftes unntatt motoren, som bare hadde gått et par hundre mil. Jeg kjøpte uten prøvekjøring, naturlig nok, og hentet den en lørdag i september. Man kunne bare ane de veldige kreftene som lurte i gasshåndtaket der jeg putret hjem på sleipe høstveier.

Min kamerat på Ducati fikk helt sjokk da han hørte nyheten:
”Hva er det du sier! Den går da som et vilt dyr?,” spør han overrasket.
”Jepp. Og helt hysteriske bremser,” svarer jeg (Begge deler i følge testrapportene)
Stillhet.
”Hvilken farge?” Han får stemmen igjen.
”Sort og sølv.”
”Det er den fineste, kanskje med unntak av den mørkeblå med gullbokstaver,” må han medgi.
”Jepp”
”Da kan du jo dra forbi meg på bakhjulet på sletta?”
”Jepp, du har ikke sjanse til å holde følge.” Jeg lar skadefryden slippe klart og tydelig frem.

Så forteller jeg forteller om hvordan jeg - denne gangen - har klart å kjøpe med hodet og ikke hjertet. Et knallkjøp. Topp sykkel for en rimelig penge.

En lørdag noen uker senere ringer han meg:
”Jeg vekket kona her om natten. Hadde mareritt, våknet dyvåt av svette.”
”Å?” Jeg er overrasket, han er slett ikke den nevrotiske typen.
”Jeg drømte om en sort og sølvfarget Honda,” sier han, ” og den dro forbi på bakhjulet mens jeg lå langflat på tanken med gassen i bånn.”

Jeg knegger selvfølgelig godt av det. Hyler av latter faktisk. At ingen av oss kjører på bakhjulet gjør det jo enda morsommere.
”Så jeg var i byen i dag og så på sykkel,” sier han og slår om tonen.
”Hva så du på?” Jeg svelger latteren.
”En Ducati,” sier han og senker stemmen for maksimal effekt før han fortsetter: ”996 SPS”.
"Fy f.…! Den er jo helt hemningsløs!” utbryter jeg betenkt.

Han legger ut på Ducati om at den ikke er ferdig innkjørt, at den har karbon her og spesial der. Nå snakker ikke jeg Ducati helt flytende, men henger likevel såpass med såpass i svingene at jeg skjønner at dette er skikkelig vare og spekket med godbiter.
”Problemet er jo at den er alt for dyr”, forteller jeg ham, og skyter til:
”Du får jo så å si to japanere for det beløpet. Og du har jo selv sagt at kontoen din er sprengt selv om du nøyer deg med en 4 år gammel 600!”
Hm. Jo da. Det var jo fornuftig sagt, det er vi enige om.

Uken etter ringer han på nytt:
”Var en tur og så på sykkel i dag.”
”Å? Hva så du på denne gangen,” spør jeg.
”En Fireblade, og en SP-1. Knallkjøp, høstpris og greier,” sier han med entusiasme.
”Du? På en Honda?” Jeg er helt vantro.
”Det blir vel kanskje litt problematisk,” sier han.
”Litt !?” Han kan høre på stemmen min at jeg allerede gnir meg i hendene, og lader kanonene med de mest eksplosive utrykk som jeg har samlet opp gjennom flere år med riskoker mobbing.

For som Ducatister flest er han rundhåndet med kritikk av andre merker. Det oppstår etter kort tid en svakhet i hjernen på disse sjåførene. Det gjør at de ustoppelig forteller om merkets iboende fortreffelighet, på tross av komfort som et tørkestativ og en kjørestilling best egnet for sirkusartister. Når vi er på tur sender vi ham først, for å skremme bort folk og fe fra veibanen. Med karbonpottene på har hans sykkel en tomgangsstøy på rundt 98 desibel, og den drar da langt over 100 om du napper litt i rulla. Smertegrensen passeres lett, for å si det slik. 103. Så mødrene skriker på ungene at de må komme seg unna, fedrene sender døtrene innendørs, og gamle gubber hytter med spaserstokken når Ducati’n kommer. Han liker det slik.

Kjøper han en Honda blir det nådeløst. Helt nådeløst.

Et par uker senere ringer han ganske riktig igjen:
”Du, nå har jeg prøvd en Aprilia Mille R.” Litt påtatt entusiastisk i stemmen.
”Den er jo både tosylindret og italiensk,” svarer jeg oppmuntrende.
”Nja, jo, men den er jo liksom litt Lyn Gordon i stilen da,” sier han.
”Men det ser du vel ikke når du kjører,” repliserer jeg.
”Også er den gul, så jeg vet ikke helt.”
”Gult er vel kult, det sier jo alle.”

Men prisen er for høy. For en Aprilia, vel og merke. For en ting må dere være klar over: Det er bare Harley som har sterkere merkevarebygging enn Ducati. Dette er som å kjøpe de aller dyreste merkeklær; du vet jo så inderlig godt at du betaler 50% mer for en krokodille på brystet eller DKNY på baklomma. For ingenting annet tilsier at du skal betale mer, bortsett fra dette ubestemmelige med design og form. Vanvittig bra markedsføring er det, rett og slett. En ekte Ducatist får derfor trøbbel med at andre merker koster like mye, fornuften sier at de umulig kan være verdt det.

Vinteren gjennom ringer telefonen med jevne mellomrom. Forhandlere finkjemmes og Internett brukes flittig. Det er en mann i dyp krise som kjemper med seg selv. Og taper. Eller vinner, alt ettersom hvordan man ser det.

For i februar kommer det triumferende på telefonen:
”Duke is King, Duke is King!” roper han, så stolt som en unge.
”Så det ble SPS’en likevel? Gratulerer!”
”Du kjenner jo meg, jeg måtte jo bare kjøpe sykkel med hjertet,” svarer han.
”Har fått en mistanke om det etter fem måneder, ja.”

Det er ikke lange avstanden fra hode til hjerte, men det er dyre centimeter. Han valgte å kjøpe med hjertet, mens jeg har for første gang kjøpt MC med hodet. Jeg har sikkert spart hundre tusen, men er det egentlig vesentlig? Det er jo bare penger, og hva er vel egentlig så viktig med de når alt kommer til alt?

Nei, mye mer vesentlig er det om jeg har spart inn de to sekundene. Eller blir det akkurat som i fjor, bare med andre sykler og en haug med penger fattigere? Var det et riktig valg?

Det gjenstår å se. Spennende blir det uansett. Men kom bare ikke her og si at motorsykler har noe som helst med fornuft å gjøre.


<< tilbake