En historie om min fjerde motorsykkel.

Mine første motorsykler hadde mange og alvorlige mekaniske problemer. Jeg bekymret meg alltid så mye for når det skulle stoppe igjen, at eventuelle langturer var uaktuelle. Jeg begrenset derfor kjøringen til en 20 kilometers radius fra hjemmebasen.

Men vår relativt nye 1977 GS400 Suzuki var av et annet kaliber, den hadde bare gått 17.000 km og slo aldri et feilslag. Etter 3-4 år uten mekaniske overraskelser av noen art, hadde jeg fått tilbake troen på MC som transportmiddel. En varm og blå sommerlørdag bestemte vi oss for å våge det store spranget og legge ut på langtur.

Frem med 2-manns teltet, fatterns gamle primus fra Korea-krigen, grytesett og soveposer. Med 2 på og bagasje var vi helt søkklastet, og GS'en med sine 34 hester ved 9500 omdreininger er ikke noe råskinn fra før. Men dette var et eventyr, og farten var av mindre betydning. Intet var bestemt på forhånd, men retning Gol skulle vi i alle fall. Ved Sollihøgda så vi utover en speilblank Tyrifjord, og vi tråklet oss gjennom lørdagstrafikken og trafikklysene i Hønefoss med godt humør. Så tok vi av til venstre og satte kursen mot Norefjell, og lot GS'en strekke ut og få blåst ut årevis med sotavleiringer. Så var det visst på tide med sjåførbytte, for min bedre halvdel ga meg et par lette karateslag i korsryggen.

Dette signalet betydde (tidligere erfart) enten "du kjører som en gris", eller "nå er det min tur". Vi stoppet på en rasteplass og byttet plass, mens jeg kom med mine vanlige nervøse formaninger (jeg hater å sitte bakpå) om at passe fart var ca. 80 og så videre. Et par minutter senere satt jeg hjelpeløs bakpå mens hun tok igjen for sleivkjeften ved å legge marsjfarten rundt 120. At jeg aldri lærer! Men det er noen lange, fine strekninger oppover langs Krøderen og etter hvert satt jeg relativt tilfreds og så utover vannet og var grepet av hvor vakkert landet vårt er.

Men hva er dette for kjøring? En lett veiving til venstre over i feil kjørebane kunne kanskje tilskrives uoppmerksomhet eller at sjåføren mente at passasjeren måtte skremmes til live igjen, men den etterfølgende slengen til høyre mot grøfta viste med all tydelig at det var verre enn som så. Så hva gjør man da - i drøyt 120 og ute av kontroll - som passasjer? Ikke stort! En merkelig følelse av uvirkelighet seg over meg. En indre stemme sa: "Sitt stille og knip igjen, så du ikke gjør i buksa!" Gassen ble slått av der fremme, før vi dro til venstre igjen med retning møtende trafikk eller fjorden, eller begge deler. En skjelving fra bakhjulet og opp i halebenet fortalte meg her ble det kjørt på felgen. En lang skrens i sakte film, og så var vi pinadø på vei mot grøfta igjen. Hvor f... skulle dette ende, blei det fjorden eller blei det grøfta? Enda en sleng i sakte film, og grøfta tok i mot oss med åpne armer og vi forsvant ned en pen liten skråning med sand og grus å legge GS'en på.

Vi satt fortsatt på sykkelen da vi endelig sto stille, 60 grader på skrå og liggende på venstre side.
"Er du like hel?"
"Jada, jeg tror det, men la meg komme av og kjenne etter".
Vi tok opptelling. Som ekte amatører flest kjørte vi i olabukse og skinnjakker som i alle fall ikke hadde noe med MC-klær å gjøre. Det er noe eget med den følelsen man får når adrenalinet forlater kroppen og pulsen kommer under 200. I grunnen ganske deilig. Verden kommer sakte tilbake til normalfart, og man registrerer inntrykkene rundt seg igjen. "Dritbra kjørt" sier jeg, og mener det, " jeg hadde ikke gjort det bedre selv". Et par minutter senere er den første som stopper en annen MC.
"Gikk det bra?"

Begge to går av og hjelper oss opp på veien med sykkelen. Bakdekket er revet av felgen og slangen ser ut som en skurefille. Ellers er det en flatklemt svanehals, en bøyd fothviler, bulk i tanken og noen småskrammer her og der. Vi sender det hjelpsomme MC-paret av sted, og jeg tar meg opp til et hus for å få ringt etter Viking. Joda, han kan komme om en times tid. I mellomtiden får vi bagasjen av GS'en og finner frem primusen. I en bekk like ved finner jeg vann så vi får satt på kaffe. Mens det koker opp går vi oss en tur og ser på de fascinerende sporene etter bakhjulet, like mye på venstre som på høyre side av veibanen.

"Ser du det samme som meg?", spør jeg.
"Nei, hva da?" svarer hun.
"Du la ned sykkelen på det eneste mulige stedet!"

Og det er helt sant, for på venstre side av veien er det en lav betongkant så langt vi kan se, akkurat høy nok til å vippe over med sykkel og det hele, slå seg fordervet mot steinene før man havner ut i vannet. På høyre siden en dyp skråning med steinblokker og høydeforskjell på 3-4 meter. Unntatt akkurat der hvor GS'en lå. Og ingen biler kom i mot da vi havnet i feil kjørebane.

Vi tar oss en kopp kaffe mens vi venter.
"Ser dårlig ut med resten av turen" sier jeg.
Men egentlig er det jo helt likegyldig med resten av turen. Hadde jeg vært katt, hadde jeg bare hatt 8 liv igjen. Viking kommer med personbil med henger. En hyggelig fyr med peiling på det meste:
"Vi fikser dette til uka, du kan jo komme oppover neste helg å hente den." Han slipper oss av på et leilighets hotell hvor vi slapper av til dagen etter, svømmer i bassenget, soler oss og utveksler synspunkter på blåmerker og ribbensbrist. Livet er ikke det verste man har...

Kjør pent!


<< tilbake