Som eier av forløperen til 996 – nemlig en ”perle” av en 888 – var det naturlig å dra til Løvaas for prøvekjøring når tankene gikk i retning av sykkelbytte. Hvorfor skulle jeg prøve noe annet når alt er i denne sykkelen – renheten, linjene, lyden, bunndraget, kjørestillingen er helt perfekt (og ikke som en japansk moped)?

Og ikke mindre moro var det å tenke på at jeg skulle dra ”skinnet av pølsa” rett foran unge Ness – som så stolt var ute på sin første tur med sin nye japse – en Honda CBR 929RR Fireblade. Det må også sies at den har vært kondemnert.

At 996 er en legende av sin tid hersker det ingen tvil om. Da Ducati i sin tid lanserte modellen, slo den knockout på alle konkurrenter og tvang japanerne til å bygge V-Twin sykler. Ducati er etter min mening fremdeles den største. Det skyldes ikke minst en kontinuerlig modellpleie.

Stolt som en hane dro jeg ut fra Løvås med en skinnende, knallgul og varmblods italiener, en 996S av årets modell. ”Foruten ”ei heit ei” må vel dette være noe av det beste en kan ”brette skrotten” rundt. Tror nok ikke Peter´n har den samme følelsen på Bladen”, tenkte jeg der jeg så han ble liten i speilet.

Vi dro innover i landet for så å ta retning mot Jarlsberg (måtte jo vise oss for gutta). Veiene begynte å svinge skikkelig på seg, og endelig kunne jeg begynne å føle hvorfor dette er en ener på bane. Sykkelen danser gjennom svingene – ikke alt for lettstyrt – men man sitter så vanvittig i ett med sykkelen. Jeg drar på gjennom svingen – maskinen ligger som klistret til veien – og hører brølet fra carbonpottene når sykkelen ”skytes” ut av svingen. ”HERLIG LEKETØY FOR FAR!”

Etter ca 45 min er vi på Jarlsberg. Må innrømme at jeg er noe sliten i håndleddene (men det sies selvsagt ikke høyt). Prater litt sykkel og noe hopping rundt et par kopper kaffe. Det var en herlig følelse å være på feltet og likevel ikke føle lysten på hopping, men heller ville teste håndleddene ytterligere.

Så gikk turen videre opp Bispeveien mot Eikerens smoothe svinger. Dro på noe pulver på ei langstrekke , men etter å ha observert en skygge i speilet var Ness (med sin knallrøde hjelm) med ett drøyt 300 meter foran. ”For f… det er jo fart i japse`n!” Jeg vipper ned et par gir og gir flatt jern, Ducatien brøler og reiser seg i fullt sinne. ”Lick my balls”, her var det mer krutt enn ventet! Etter å ha roet nervene begynner jeg innhentingen, og i en fin kurve drar jeg til på ”inner`n”. ”Fy satan!”, for en deilig følelse å sitte på et vilt dyr tenkte jeg, i det jeg skimtet grimasene til Peter når jeg passerte. Det spiller lite rolle at komforten ikke står til sex når man har å gjøre med en sykkel som øker glede og bekvemmelighet proporsjonalt med hastigheten I heftig jag langs svingete landeveier, akkompagnert av italiensk tordenlyd, er definitivt ikke komforten det første man tenker på. Men det jo selvsagt ikke alle som har kropp til kunne få oppleve en slik glede!

Etter en times dansing på indre Vestfold- og Telemark veier stoppet to glis på kroa ved Eiker`n – Peter mente han var noe mer uthvilt enn meg. Men hva så tenkte jeg, hvem har vel behov for å være uthvilt hele livet!?


<< tilbake